Europeisk filosofihistorie

Den greske antikken – Fra mytos til logos

Den europeiske filosofien begynnelse kan dateres til omtrent år 700 f.Kr. Inntil da hadde de religiøse mytene satt natur, mennesker og guder inn i en helhetlig sammenheng. De første filosofene slo seg ikke til ro med de overleverte mytene, men ville finne fornuftige begrunnelser som de kunne argumentere logisk for. Mens mytene forbandt menneskene til verden, tok filosofene et skritt tilbake og forsøkte å forstå verden med sin fornuft. Logos er det greske ordet for fornuft. Derfor beskrives framveksten av europeisk filosofi som en overgang fra mytos til logos.

Europeisk filosofi har røtter i de greske bystatene. Den viktigste byen var Aten som er vist her. Foto: Getty Images/Thinkstock.På 400-tallet f.Kr. ble de greske filosofene opptatt av menneske, politikk og samfunnsliv. En av grunnene til dette var økt handel som førte ulike kulturer og væremåter sammen. Handelen gav et økonomisk overskudd som gjorde det mulig for noen grupper å sette av tid til tenkning. Også dannelsen av de greske bystatene hadde stor betydning for denne utviklingen. De tre viktigste filosofene i den greske antikken, Sokrates, Platon og Aristoteles, var alle knyttet til byen Aten, og de var alle opptatt av politisk filosofi – av å klargjøre forutsetningene for et godt samfunn. Romerrikets framvekst førte etter hvert til at den greske filosofien ble videreført av romerske tenkere.

Middelalderen – Religion og filosofi

Thomas Aquinas førte religion og filosofi sammen. I den katolske kirke er han en viktig helgen. Foto: Getty Images/Thinkstock.Da kristendommen gjorde seg gjeldende i Romerriket, var et av de store spørsmålene for de kristne hvordan de skulle forholde seg til gresk filosofi. Det var noen som stilte seg avvisende til all ikke-kristen tenkning. Men mer bestemmende ble synspunktet til en filosof som Justin Martyr (100–165). ”Alt sant som er sagt, av hvem det enn er sagt, tilhører oss kristne,” hevdet Justin og åpnet for muligheten til å trekke gresk filosofi inn i kristendommen.

I den ortodokse kirke har filosofien alltid vært nært knyttet til det religiøse livet. Filosofer har blant annet reflektert over de guddommelige mysteriene. I vest var denne sammenhengen også lenge synlig. De to store teologene og filosofene Augustin (350–430), som levde i overgangen mellom antikken og tidlig middelalder, og Thomas Aquinas (1225–74), som levde i høymiddelalderen, var begge religiøse mystikere. Mens Augustin var preget av Platon, ble Thomas den som forente Aristoteles med en kristen tankeverden. Også i islam har antikkens filosofer spilt en rolle. Noen viktige filosofer her er Avicenna (980–1037) og Muhammad al-Ghazali (1058–1111), som begge levde i dagens Irak, og Averroes (1126–98) som levde i Spania. De tok i bruk og videreutviklet tanker og begreper hos både Platon og Aristoteles. Disse islamske filosofene hadde stor innflytelse på den filosofiske utviklingen blant kristne i Europa, selv om vi også innenfor islam finner en skepsis til filosofisk tenkning.

I det kristne Europa ble altså filosofi og religion ført sammen. Men på 1300-tallet var det flere filosofer som kritiserte denne syntesen. Blant dem var den engelske filosofen og teologen William av Ockham (1285–1347). Han hevdet at en fri og suveren Gud ikke var bundet til naturens orden. Den kilen William av Ockham på denne måten drev inn mellom tro og fornuft, skulle få store konsekvenser. For det første oppsto det en avstand mellom en interesse for verden og en interesse for Gud. Og like viktig: Hvis det ikke fantes en guddommelig fornuft som kunne garantere for verdens orden, måtte mennesket ta sin erfaring i bruk på en grunnleggende ny måte – ja, faktisk oppdage verden på nytt. Røttene til vestlig naturvitenskap som bygger på observasjoner og eksperimenter, befinner seg derfor her, hos William av Ockham og hans likesinnede, i senmiddelalderen.

Nyere tid – Filosofi ved siden av andre fag

Det var Nicolaus Copernicus som først lanserte teorien om at det var sola og ikke jorda som var det faste punktet planetene beveget seg i bane rundt. Foto: Getty Images/ThinkstockPå 1500-tallet presenterte den polske astronomen og presten Nicolaus Copernicus (1473–1543) teorien om at sola og ikke jorda er det faste punktet som planetene beveger seg i bane rundt, at jorda går i bane rundt sola i løpet av ett år, og at den samtidig roterer rundt sin egen akse. Med utgangspunkt i navnet hans kaller vi dette den kopernikanske vendingen i europeisk tenkning; den snudde om på helt grunnleggende forestillinger om jordas sentrale plass i skaperverket. I ei usikker tid vokste moderne naturvitenskap nå for alvor fram med sin vekt på å bygge viten på erfaring og eksperimenter.

I senmiddelalderen vokste avstanden mellom teologi og filosofi. På slutten av 1600-tallet ble naturvitenskapen etablert som en egen vitenskap ved siden av filosofien. De nye vitenskapsmennene så altså ikke på seg selv som filosofer. Naturvitenskapen skulle være nyttig. Kunnskapen skulle føre til framskritt. Filosofenes søken etter visdom var naturvitenskapsmennene mindre interessert i. Filosofene på sin side ble stadig mer opptatt av menneskets forutsetninger for å forstå verden. Dette kjennetegner 1600-tallsfilosofen René Descartes (1596-1650) som forankret filosofien i mennesket selv, nærmere bestemt i bevisstheten. ”Jeg tenker, altså er jeg til,” konkluderte Descartes. Den største 1700-tallsfilosofen, Immanuel Kant (1724-1804), avdekket en rekke former og kategorier som finnes i menneskets bevissthet og som vi bruker til å forstå verden, slik som tid, rom og årsak-virkning. Hvordan verden egentlig er, utenfor menneskets forståelse av den, kan vi ikke si noe om, var Kants dom.

På 1800-tallet tok blant annet den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-55) et oppgjør med fornuftens mulighet til å gi mennesket kunnskap som det er verdt å bry seg med. I spørsmålet om livets eksistensielle spørsmål er det viljen og lidenskapen det står om, slår Kierkegaard fast. Dette synet ble videreført av andre filosofer. Resultatet var at filosofien som et eget fag ble isolert fra andre vitenskaper, og da ikke bare naturvitenskapen. På 1800-tallet vokste flere nye vitenskaper fram, som historievitenskapen og samfunnsvitenskapene.

Vi kan med god grunn si at filosofien utgjør et utgangspunkt for alle senere vitenskaper. I antikken var faktisk all vitenskap samlet i filosofien. Aristoteles var både filosof og det vi i dag vil kalle naturvitenskapsmann. I dag er filosofi en av mange vitenskaper. Men fortsatt møter vi filosofisk tenkning igjen i alle vitenskaper. I det øyeblikket vi begynner å diskutere grunnlaget for vitenskapene og deres arbeidsmåter, driver vi et filosofisk arbeid. Dette minner om Kathinkas innledende spørsmål i læreboka om hva som er grunnlaget for den norske skolen. Hun gikk fram på en filosofisk måte. I vitenskapene blir en slik grunnlagstenkning kalt vitenskapsteori. Uansett hvilket fag du skulle komme til å velge på høgskole eller universitet, vil du komme i kontakt med vitenskapsteori.