Den reformerte kirke

Gud frelser ved troen alene

De to viktigste reformatorene i Sveits var Huldrych Zwingli (1483–1531) som i mange år var prest i Zürich i øst, og franskmannen Jean Calvin (1509–1564) som først og fremst var knyttet til byen Genève i vest. Begge var påvirket av den lutherske reformasjonen lenger nord. Som Martin Luther (1483–1546) la de vekt på at mennesket skal ha tro på og tillit til Guds godhet, ikke til egne gjerninger, for å bli frelst. Dette budskapet, mente reformatorene, var det som ble forvridd og forvansket av den katolske kirke. Reformatorenes oppfordring var å gå tilbake til Bibelen selv.

Portrett av Jean Calvin, Bibliothèque publique et universitaire, Genève, via Wikimedia, fri.I likhet med situasjonen lenger nord førte kritikken i Sveits til brudd med den katolske kirke, i Zürich allerede på 1520-tallet. Bevegelsen spredte seg raskt. Rundt 1560 vokste det fram bekjennelsesskrifter som samlet reformerte kristne i Sveits og i Tyskland, i Frankrike, Nederland og Skottland. Skottlands reformator var presten John Knox (1515–1572 ) som i en periode oppholdt seg hos Calvin i Genève. Rundt 1560 kan vi si at den reformerte kirke var et faktum. De områdene som ble reformert som en følge av Zwinglis arbeid, ble ganske snart knyttet til områdene i vest og preget av Calvins tanker. Calvin var altså den reformatoren som fikk størst innflytelse i den reformerte kirke. Nærheten mellom den reformerte kirke og den lutherske kirke, viser seg i at begge kalles protestantiske kirker, et navn som stammer fra reformasjonstiden. Men vi skal se at det også er noen forskjeller mellom Luther og reformatorene lenger sør.

Guds opphøydhet

I den reformerte kirke har Gud en majestetisk stilling høyt over menneskene og verden. Guds allmakt settes i sentrum. Den reformerte kirke avviser ikke at Gud har blitt menneske. Men etter Kristi himmelfart har Jesus Kristus vendt tilbake til himmelen og troner der sammen med Gud Fader.

For Jean Calvin førte understrekningen av Guds opphøydhet til at han i synet på frelse framhevet en lære om dobbelt forutbestemmelse: Den suverene Gud har fra før fødselen av utvalgt noen mennesker til frelse og andre til fortapelse, for Gud er herre over historien og alle ting. Calvin ønsket på denne måten å få fram at det ikke var opp til mennesker å avgjøre de store livsspørsmålene ut fra en fri vilje. Men tanken om at Gud skulle ha forutbestemt noen til fortapelse, er senere kritisert og står i dag svakt blant reformerte kristne. Grunnen er at det truer troen på den gode Gud. Hos den største reformerte teologen på 1900-tallet, sveitseren Karl Barth (1886 – 1968), finnes troen på at Guds nåde (godhet) omfatter alt. Tanken ligger nær at alle er forutbestemt til frelse. Selv var Barth forsiktig med å konkludere: ”Dette er ikke noe jeg lærer, men heller ikke noe jeg ikke lærer,” uttalte han en gang. (For mer om dette temaet, se I samme verden, s. 53). Også hos Barth ligger vekten uansett på Guds opphøydhet. Når Gud frelser gjennom Jesus Kristus, viser han seg i sin storhet og herlighet.

Zwingli og Calvin gjeninnførte bildeforbudet i Moseloven, som både den ortodokse og den katolske kirke hadde opphevet. Alle bilder, ja, nærmest all kirkeutsmykning ble fjernet i de reformerte områdene. Slik ble Guds opphøydhet og utilnærmelighet fastslått på en måte som ikke fikk gjennomslag i de lutherske områdene i nord, der i alle fall kors og alterbilder ble beholdt. (Mer om synet på bilder og bildeforbud på s. 72-73 i I samme verden.) 

Hele Bibelen

Ett av de viktigste slagordene for alle reformatorene var ”Skriften alene!” Det ble formulert som en kritikk mot den katolske kirkes vektlegging av tradisjonen. Den kritiske siden ved slagordet var reformatorene enige om. Når noe ikke stod i Bibelen, skulle det heller ikke være bindende for kristne. Men det positive innholdet ble forstått forskjellig. For Martin Luther var ikke alt i Skriften – eller Bibelen – like viktig. Når han var opptatt av Skriften, var det hovedbudskapet han la vekt på, evangeliet om frelseren Jesus Kristus. De beste bibeltekstene var de som førte leseren til Kristus. Dette bibelsynet gjorde det mulig å sette for eksempel bildeforbudet til side.

Calvin så annerledes på saken. For ham var det viktig å ta hele Bibelen like alvorlig. Derfor ble bildeforbudet gjeninnført i tråd med Bibelens ord i 2. Mosebok 20,4. Samtidig la ikke Calvin skjul på at bibeltekstene var skrevet av mennesker på bestemte språk og til en bestemt tid. Han la også vekt på å lese bibelversene ut fra sammenhengen de stod i. Alt dette betyr at Calvin kan tas til inntekt for ulike bibelsyn. I dag finnes det en biblisistisk fløy i den reformerte kirke. Men en historisk lesemåte har også bred støtte, og er en del av presteutdanningen mange steder. Flere store, moderne bibelforskerne er fra den reformerte kirke. I nyere tid har frigjøringsteologien fått innpass (se egen nettartikkel), ikke minst blant reformerte kristne i Sør. (Mer om bibelsyn på s. 61-63 i I samme verden.)

Kirkerommet, gudstjenesten og sakramentene

Den reformerte kirke i København. Bordet foran prekestolen er i denne kirken ikke et alter. Fotograf: Ole A. Kvamme.Et reformert kirkerom er enkelt. Der menighetene holder strengt på reformasjonens idealer, er det ingen bilder, og mange steder ingen kors. Det er heller ikke noe alter. Betydningen av prestens forkynnelse blir understreket med prekestolen, som er godt synlig i kirkerommet. Prekestolen blir ikke bare brukt under prekenen. Presten leder ofte hele gudstjenesten herfra. Alternativt benytter presten en enkel lesepult.

Mens den lutherske høymessen har beholdt det meste av oppbygningen fra den katolske messen, er den reformerte gudstjenesten friere bygd opp. Gudstjenesten består av bønn, salmesang, trosbekjennelse, bibellesning, preken og lesning av de ti bud, men rekkefølgen varierer i ulike kirker. Vanligvis feires nattverd fire ganger i året. I den katolske kirke er det utenkelig å feire en messe uten nattverd. Heller ikke i den lutherske kirke vil man feire nattverd så sjelden. Så hva er den reformerte kirkes syn på sakramentene?

Et sakrament er et synlig tegn på Guds usynlige godhet. I sentrum står noe håndfast og konkret – som vannet i dåpen. I ritualet går det konkrete sammen med bestemte ord som sies og bestemte handlinger som utføres (se s. 64 i I samme verden). Så langt vil reformerte kristne holde følge. Men den reformerte kirke skiller seg likevel ut – i alle fall i forhold til ortodokse, katolikker og lutheranere. Disse tre siste kirkene er sakramentale. Det betyr at de ser på sakramentene som konkrete frelseshandlinger. Det skjer noe i selve ritualet. Gud handler godt med menneskene der og da. I den reformerte kirke er det mer vanlig å se på sakramentene som illustrasjoner eller bilder på Guds godhet. Dette synet preger også pinsebevegelsen og baptistkirken og flere andre protestantiske kirkesamfunn. Kritikken mot et sakramentalt syn har gjerne vært at Guds godhet blir bundet til bestemte handlinger. Men Gud er suveren og gjør det Gud vil, slås det fast fra reformert hold.

I likhet med den lutherske kirke har den reformerte kirke to sakramenter, nattverd og dåp. I forståelsen av nattverden, viser forskjellene seg. Når brød og vin deles ut i nattverden, skjer det med ordene: – Dette er Jesu legeme, og – Dette er Jesu blod. I den lutherske kirke forstås ordene konkret: Jesus er helt til stede i brødet og vinen. Dette kalles læren om realpresens. Denne læren deler lutheranere med katolikker, ortodokse og anglikanere. Den reformerte kirke forstår dette billedlig. Den avviser ikke helt at Jesus er til stede, men da på åndelig vis. Fysisk sett er Jesus i himmelen. Dette forklares ved å bruke et velkjent bilde, Jesus er som solen: ”Solen er fraværende fra oss i himmelen, men er likevel på virksom måte til stede iblant oss,” heter det i et av de viktigste bekjennelsesskriftene fra reformasjonstiden (Confessio Helvetica Posterior, artikkel 21). På denne måten markeres en avstand mellom den allmektige Gud og menneskene, også i nattverden.

Den reformerte kirke praktiserer barnedåp. Begrunnelsen er gjerne at dåpen for de første kristne erstattet den jødiske omskjæringen, som skjer når guttebarnet er åtte dager gammelt. Dåpen forstås i seg selv ikke som en frelseshandling, men heller som en illustrasjon på og et løfte om at Gud frelser. Likevel fastholdt Calvin arvesyndslæren. Men i likhet med i andre kirker er denne læren lite vektlagt i dag.

Denne beskrivelsen av den reformerte kirke gjelder i dag ikke overalt. I dag preges det religiøse livet mange steder av en fastere gudstjenesteordning, økt vektlegging av sakramentene og økt bruk av symboler – til og med religiøse bilder. Dette skyldes i stor grad innflytelse fra den økumeniske (felleskirkelige) bevegelsen. Påvirkningen er gjensidig. Flere viktige økumeniske sentre i dag har sitt utgangspunkt i den reformerte kirke. Det gjelder blant annet klosteret Taizé i Bourgogne i Sør-Frankrike, som ble stiftet allerede i 1949 av den sveitsiske reformerte presten Roger Schütz (1915-2005). Taizé besøkes hvert år av tusener av mennesker fra ulike kirkesamfunn. (Se bildet på s. 31 i I samme verden).

Vi har sett at luthersk og reformert kristendom skiller lag på noen punkter. Likevel er ikke forskjellene større enn at det på 1800-tallet ble dannet såkalte unerte menigheter i Sør-Tyskland med lutherske og reformerte medlemmer. I nyere tid har flere samarbeidsavtaler åpnet for både nattverdfeiring og prekestolfellesskap mellom de to kirkesamfunnene.

Organiseringen

Gudstjeneste i National Presbyterian Church, Washington D.C. Det amerikanske navnet på den reformerte kirke er The Presbyterian Church. Creative Commons CC 0 1.0, fri.I engelsktalende land går den reformerte kirke under navnet  Presbyterian Church. Presbyter er gresk og betyr ”eldste.”  Ordet viser til en bestemt tjeneste i kirken, de eldste administrerer menighetens liv. Calvin snakket om fire ulike tjenester, ut fra sin forståelse av Det nye testamentet. De andre tre er hyrden, dvs. presten, læreren som underviser i kristendom, og diakonen, som har bestemte sosiale oppgaver. Uttrykket eldste brukes også om alle de fire tjenestene: De er alle navn på et eldste-embete i den reformerte kirke.

Den reformerte kirke er organisert i en rekke råd som er valgt av medlemmene. I den lokale menigheten består rådet av de ”eldste” og presten. På neste nivå finner vi presbyteriet, som samler et større distrikt. Det har blant annet til oppgave å ansette prester. Synoden organiserer et enda større område, og øverst finner vi generalforsamlingen. Denne rådsorganiseringen gir makt til enkeltmedlemmene. Den kalles synodal og skiller den reformerte kirke fra andre kirker med en typisk episkopal struktur der biskoper og prester har størst makt. Den reformerte kirke har ikke biskoper.

Bibelen er det viktigste bekjennelsesskriftet i den reformerte kirke. Men den knytter seg også til de tre oldkirkelige trosbekjennelsene. (Se I samme verden, s. 63.) I tillegg finnes det flere skrifter fra reformasjonstiden som fastslår hva innholdet i reformert kristentro.

Internasjonalt er 229 reformerte kirker i 108 land organisert i World Communion of Reformed Churches. I Norge er det i dag ingen registrert reformert menighet. Til sammen har medlemskirkene mer enn 80 millioner medlemmer (WCRC 2015: URL). WCRC rommer også såkalte kongresjonalistiske kirker, som opprinnelig sprang ut av den anglikanske kirken, men har svært mange trekk til felles med reformert kristendom. WCRC har arbeidet mye med hva de forstår som kirkens oppgave i dagens verden og fokusert på både religionsdialog, menneskerettigheter, likestilling mellom kjønnene, økologisk ansvar og fredsarbeid. De første kvinnene ble ordinert til prestetjeneste i 1960-årene, og i dag åpner stadig flere medlemskirker for at kvinner både kan være prester og eldste. Mange av kirkene som er organisert i WCRC, er også medlemmer av Kirkenes Verdensråd. I dag har tyngdepunktet av reformerte kristne flyttet seg fra Europa og Nord-Amerika til landene i Sør.

Livsførsel og politikk

Den reformerte kirke har gjerne lagt vekt på at alle deler av menneskelivet skal lyde Guds vilje. Dette synet har fått svært ulike utslag. Reformerte kristne har mange steder vært preget av en puritansk livsholdning, der det har vært viktig å ta avstand fra verdslige fornøyelser og luksus og vende seg til Gud i alvor, bønn og personlig bibellesning.

Men også samfunnslivet og det politiske livet skal ære Gud. I Genève førte dette under Calvins ledelse til utviklingen av et teokrati: Guds lov skulle gjelde på alle områder på en måte som innskrenket borgernes frihet. I 1553 førte dette til henrettelsen av den spanske humanisten Michael Servetus, som hadde et avvikende syn på treenighetslæren. Senere har reformerte kristne vært kjent for å fremme sivile rettigheter, ikke minst religionsfrihet. Men tanken om at kristentroen skal gi politiske konsekvenser, har alltid vært viktig. I den tyske bekjennelseskirken som ytet motstand mot nazismen, var reformerte kristne sterkt representert. I 1970-årene var mange reformerte kristne opptatt av sammenhenger mellom kristendom og sosialisme. Og en av de viktigste inspiratorene for framveksten av den latinamerikanske frigjøringsteologien i 1970-årene, var den reformerte tyske teologen Jürgen Moltmann. Han er spesielt kjent for å framheve betydningen av det kristne håpet i kampen for rettferdighet.

Litteratur:

Molland, Einar, Kristenhetens kirker og trossamfunn, Oslo 1976.

Sødal, Helje Kringlebotn (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap, Kristiansand 2002.

“Our Story”, World Communion of Reformed Churches, URL: http://wcrc.ch/our-story/ (lastet ned 20. april 2015).

Forslag til oppgaver:

1.) Den reformerte kirke legger stor vekt på ”Guds opphøydhet”. Hva menes egentlig med dette? Hvordan viser denne tanken seg i synet på religiøs kunst og sakramentene (spesielt nattverden)?

2.) Den reformerte kirke har flere likhetstrekk med islam enn mange andre kirkesamfunn. Vurder påstanden.

3.) Klikk deg inn på nettstedet til World Communion of Reformed Churches: http://wcrc.ch/ Presenter en eller flere saker som WCRC er opptatt av. Hva sier de(n) om den reformerte kirke i dag?

4.) Sammenlign den reformerte kirke med det andre kirkesamfunnet du har valgt. Legg vekt på lære, organisering og religiøst liv og diskuter både likheter og forskjeller.

Læreverket I samme verden presenterer den katolske kirke og den lutherske kirke i læreboka, s. 82-89. Her på nettstedet presenteres den ortodokse kirke, pinsebevegelsen, baptistkirken, metodistkirken, den anglikanske kirke, den reformerte kirke, adventistkirken, felsesarmeen og kvekersamfunnet.