Den anglikanske kirke

Historisk bakgrunn

Kroningen av dronning Victoria i Westminster Abbey i 1838, Edmund Thomas Parris, via Wikimedia, fri.Historien til den anglikanske kirke begynner i 1500-tallets Europa. I 1534 brøt kong Henrik 8. (1491-1547) med paven. Hendelsen var personlig motivert: Kongen ville skille seg fra sin kone Katarina av Aragon og gifte seg med sin elskerinne Anne Boleyn. Paven nektet å innvilge skilsmisse. Med støtte i Parlamentet brøt Henrik da med den katolske kirke og gjorde seg selv til kirkens overhode. Hendelsen kan imidlertid også forstås i lys av viktige strømninger i datidens Europa: Nasjonene fikk økt makt på bekostning av den katolske kirke, og kravet om kirkelige reformer førte til at flere nye kirker ble dannet i Europa, som den lutherske kirke og reformerte kirke.

Den engelske reformasjonen manglet en teologisk reformator som satte sitt preg på kirken. Istedenfor kjempet ulike grupper i lang tid om å ha innflytelse over kirken. Denne kampen var noenlunde avsluttet først i 1660. Da ble den anglikanske kirke gjenopprettet etter en periode med radikal protestantisme under Oliver Cromwell (1599-1658).

The Book of Common Prayer

En kjent anglikansk personlighet fra 1500-tallet er erkebiskop Thomas Cranmer (1489-1556). Han samlet The Book of Common Prayer, som er en viktig bok i den anglikanske kirke. Bønneboken ble revidert i 1662, og fikk da en form som fortsatt er bevart. Bønneboken viderefører gudstjenestelivet i middelalderen og tidebønnene i klostrene. (En tidebønn er en enkel gudstjeneste uten sakramenter som består av bibelske lesestykker, faste bønner og bibelske salmer.) Den anglikanske kirke reduserte de åtte tidebønnene til to, Morning Prayer og Evening Prayer, og forkortet dem. I mange kirker holdes morgenbønn og kveldsbønn daglig. Gudstjenestelivet med salmesang er et kjennemerke ved den anglikanske kirke.

Kirkerommet

For en som verken er anglikaner eller katolikk kan det være vanskelig å skille de to kirkerommene fra hverandre. Grunnstrukturen er basilikaen som er utformet for å dramatisere frelseshistorien (se s. 71 i I samme verden.) Alteret brukes til nattverdfeiringen, døpefonten under spebarnsdåpen. Begge kirkene er utsmykket med både bilder, glassmalerier og skulpturarbeider. Mange steder er det skamler i benkeradene der menigheten kneler under bønn.

Men kanskje står salmesangen enda sterkere hos anglikanerne enn hos katolikker. Orgelet har ofte en framskutt plass med storslagne orgelpiper. Under gudstjenesten deltar et kirkekor aktivt. Når vi ser nærmere etter, er det også noen gjenstander i en katolsk kirke som mangler i en anglikansk kirke. På vei inn i kirkerommet er det ikke noe kar med vievann til å korse seg med. Inne er det ikke noe tabernakel der brødet er oppbevart mellom messene. Det er heller ikke skriftestoler.

En mellomvei

Den anglikanske kirke har ofte vært kalt via media – en mellomvei mellom katolisisme og protestantisme. Den har tatt vare på flere kirketradisjoner fra middelalderen enn protestantiske kirker, men hevder selv å ha unngått misbruk som den mener den katolske kirke har gjort seg skyld i (se nedenfor). I kontakten mellom ulike kirkesamfunn oppfatter den anglikanske kirke seg som en brubygger.

Mellomveien betyr også at den anglikanske kirke helt fra reformasjonen av har rommet ulike grupperinger.  I Church of England skilles det mellom High Church, Broad Church og Low Church. Den høykirkelige retningen legger vekt på den katolske siden ved kirken: Biskopenes sterke stilling og betydningen av liturgi (faste gudstjenesteformer) og sakramentene. Den bredkirkelige retningen uttrykker først og fremst åpenheten for kultur og for kritisk tenkning og med et stort rom innad. Den lavkirkelige retningen (selv foretrekker tilhengerne å kalle seg ”evangeliske”) legger vekt på personlige vitnesbyrd og frie bønner.

Sakramenter og embetet

Den anglikanske kirke har to sakramenter, dåp og nattverd. I dåpen blir den døpte en kristen og angikanerne praktiserer spebarnedåp. I innstiftelsesordene før nattverden blir brødet og vinen forvandlet til Jesu legeme og blod. Dette samsvarer med en katolsk nattverdforståelse. Men ifølge den anglikanske kirke skal brødet og vinen som er innviet, ikke tilbes etter nattverdfeiringen. Derfor spises og drikkes eventuelle rester opp rett etterpå. Dette er forskjellig fra den katolske kirke. Den katolske messeoffertanken (se s. 82 i I samme verden) har ikke anglikanerne tatt vare på.

Katharine Jefferts Schori ble i 2006 den første kvinnen som ledet bispekollegiet i den episkopale kirken i USA. Fotograf: Ozma1981, Creative Commons CC BY-SA 3.0, fri.I den katolske og ortodokse kirke lever tanken om at biskopene har sin makt i en rett linje tilbake til Jesus. Først satte Jesus apostlene til å lede kirken som så ga denne myndigheten videre til nye ledere. Disse lederne ble snart kalt biskoper og de utnevnte nye biskoper og slik har det fortsatt. Dette kalles den apostoliske suksesjon og er noe som lever videre i den anglikanske kirke. Denne tanken er likevel ikke viktigere enn at den anglikanske kirke har inngått et forpliktende kirkefellesskap med Den norske kirke som ikke legger vekt på den apostoliske suksesjon.

Bekjennelsesskrifter

Den anglikanske kirke er forpliktet på Bibelen og de tre oldkirkelige trosbekjennelsene. (Se s. 63 i læreboka.) Alle trosbekjennelsene blir brukt i bønner og gudstjenesteliv og er samlet i Bønnebøken. Fra reformasjonstiden av har denne kirken beholdt skriftet De 39 artikler. Det er et læreskrift som oppsummerer kirkens tro. Her står det at den anglikanske kirke slutter seg til den felleskirkelige arv. I artiklene finnes både katolske trekk og inspirasjonen fra den lutherske og den reformerte kirke. Men i praksis er Bønneboken en større autoritet enn artiklene. Mange anglikanere vil si at artiklene skal tolkes i lys av Bønneboken, ikke omvendt. Utenfor England har flere av de anglikanske kirkene latt være å overta artiklene som et bekjennelsesskrift.

Organisering

Biskopene har mye makt i den anglikanske kirke. Kirkens navn i USA – den episkopale kirke – får som sagt fram dette (episkopos – gr. tilsynsmann, biskop). De 37 selvstendige medlemskirkene i The Anglican Communion er alle knyttet til Erkebiskopen av Canterbury. Det sies gjerne at erkebiskopen er et symbol på anglikansk enhet. Erkebiskopen kaller inn til Lambeth-konferansen som avholdes hvert tiende år, sist i 2008. Dette er et stort kirkemøte som vedtar mange saker. Mellom disse konferansene møtes de øverste biskopene i de selvstendige kirkene for å diskutere teologiske, sosiale og internasjonale spørsmål. På Lambeth-konferansen i 1968 ble det vedtatt å opprette et rådgivende organ av både biskoper, prester og lekfolk. På denne måten fikk vanlige medlemmer større makt i kirken. The Anglican Consultative Council møtes hvert andre eller tredje år i ulike deler av verden. Fra 1988 har rådet også deltatt på Lambeth-konferansen som tidligere bare var åpen for biskoper.

I England består Church of England av to kirkeprovinser, Canterbury og York, der erkebiskopen av York står øverst. På 1900-tallet fikk lekfolket stadig større makt i Church of England. Det skjedde gjennom opprettelsen av menighetsråd, bispedømmeråd og et nasjonalt kirkeråd, General Synod. Utviklingen svarer til den som har funnet sted i Den norske kirke.

Siden 1971 har den anglikanske kirke praktisert "open communion": Det betyr at alle døpte kristne i andre kirkesamfunn er velkommen til nattverdfeiring i den anglikanske kirke. I dag finnes det mange kvinnelige prester og biskoper i den anglikanske kirke.

I 1996 vedtok de anglikanske kirkene i England, Skottland, Irland og Wales en forpliktende samarbeidsavtale med de lutherske kirkene i Norden og Baltikum. Den såkalte Porvoo-avtalen betyr at de ulike kirkene så å si anerkjenner hverandre fullt ut. Døpte medlemmer av de enkelte kirker kan betraktes som medlemmer av andre kirker i kirkefellesskapet. Og biskoper, prester og diakoner kan gjøre tjeneste i hverandres kirker uten ny ordinasjon eller vigsling.

Samlingspunktet for anglikanere i Norge er St. Edmund´s Church i Oslo. Det finnes anglikanske menigheter andre steder i landet som feirer flere anglikanske gudstjenester i året. Men mange går også til gudstjeneste i Den norske kirke. Det er 1 500 medlemmer av The Anglican Chaplaincy in Norway. Mange anglikanere ser imidlertid ingen grunn til å melde seg inn her. St. Edmund´s Church antyder at det totale antallet anglikanere i Norge er på minst 10 000.

Aktuelle utfordringer

I Storbritannia er Church of England statskirke. Den engelske monarken (enten det er konge eller dronning) må være medlem og er kirkens øverste leder (supreme governor). På vegne av monarken utnevner statsministeren erkebiskoper, biskoper og domproster – selv om han eller hun ikke er selv er anglikaner. Begge erkebiskopene og 24 andre biskoper er medlemmer av det britiske Overhuset. Men en prest i Church of England er ikke valgbar til Underhuset. Alt dette viser at det er nære bånd mellom Church og England og staten. Men samtidig har den engelske nasjonalkirken helt siden 1600-tallet delt plassen med andre kirker som har vært beskyttet ved lov. Stat og kommune støtter heller ikke kirken økonomisk, og i det engelske skolevesenet har statskirken ingen privilegert stilling. Likevel diskuteres statskirkeordningen livlig. Det er krefter i kirken som ønsker en friere stilling. Men i et land der kongehuset står sterkt i befolkningen er det også dem som ønsker å bevare båndene mellom kirke og stat og legger vekt på kontinuiteten bakover. Samtidig er det stemmer både innenfor og utenfor kirken som mener statskirkeordningens tid bør være forbi i dagens pluralistiske England.

Prester fra Den karismatiske, anglikanske kirke samlet i Manila i 2004. Denne kirken står utenfor Anglican Communion, Fotograf: Fr. Ken Tanner, Creative Commons CC BY 2.5 via Wikipedia, fri. Internasjonalt har homofilispørsmålet de siste tiårene skapt store spenninger i den anglikanske kirke. I flere av nasjonalkirkene er i dag homofili akseptert. Homofile kan mange steder være prester og i 2003 ble homofile Gene Robinson vigslet som biskop i New Hampshire i USA. Men i andre nasjonalkirker, ikke minst i Afrika, er det bekymring for denne utviklingen. Her dominerer synet at homoseksuell atferd er i strid med kristen tro. Et viktig unntak er likevel biskop Desmond Tutu fra Sør-Afrika, som mottok Nobels fredspris i 1984.

Denne uenigheten tilspisset seg på 2000-tallet da kirker i Sør utpekte såkalte misjonerende biskoper som skulle kunne tjene anglikanere i USA som ikke har tillit til de offisielle biskopene. Dette er en krevende situasjon for det verdensvide anglikanske fellesskapet som truer med å splittes i flere deler.

Litteratur:

Molland, Einar, Kristenhetens kirker og trossamfunn, Oslo 1976.

Sødal, Helje Kringlebotn (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap, Kristiansand 2002.

Anglican Communion, http://www.anglicancommunion.org/identity/about.aspx (lastet ned 19. april 2015).

St. Edmund´s Church, Oslo, http://www.osloanglicans.no/ (lastet ned 19. April 2015).

Forslag til oppgaver:

1.) Hva er den anglikanske kirkes større og utbredelse i verden i dag? Hvordan er situasjonen for dette kirkesamfunnet i Norge?

2.) Hva var den konkrete historiske bakgrunnen for at den anglikanske kirke ble grunnlagt?

3.) Pek på tre viktige kjennetegn ved den anglikanske kirke? (Her kan du komme inn på både organisering og religiøst liv).

4.) Sammenlign den anglikanske kirke med det andre kirkesamfunnet du har arbeidet med. Legg vekt på både religiøst liv, lære og organsering.

Læreverket I samme verden presenterer den katolske kirke og den lutherske kirke i læreboka, s. 82-89. Her på nettstedet presenteres den ortodokse kirke, pinsebevegelsen, baptistkirken, metodistkirken, den anglikanske kirke, den reformerte kirke, adventistkirken, felsesarmeen og kvekersamfunnet.