Pinsebevegelsen

Det er predikanten Arild Edvardsen (1938-2008) som på denne måten beskriver sin åndsdåp, et åndelig gjennombrudd kjennetegnet av tungetale. Blant pinsevenner eksisterer det flere former for tungetale. For det første er tungetalen et bønnespråk som en kristen kan ty til når det er vanskelig å finne ord. Her henvises det gjerne til en beskrivelse av Paulus. Ånden går selv ”i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord”, står det i Romerbrevet 8, 26. For mange pinsevenner er denne formen aller viktigst, selv om det er tungetalen rettet mot menigheten som er mest kjent. Her blir den som taler i tunger, til et medium for Gud, og en annen i menigheten oversetter eller tyder tungetalen. Ofte er formen på det som blir sagt, å ligne med profetier. En prøve på troverdigheten er at budskapet er i samsvar med Bibelen.

Lovsang i pinsebevegelsen Planetshakers, Melbourne 2005, Fotograf: Simon East, Creative Commons CC BY-SA 3.0 via Wikipedia.Tungetale er et fenomen som eksisterer i ulike religioner og i flere kirkesamfunn. Det er likevel blitt et kjennetegn på pinsebevegelsen, knyttet til de såkalte nådegavene. En nådegave er en evne eller ferdighet som er gitt av Gud til den enkelte for å styrke fellesskapet. Blant de første kristne omtales en rekke slike nådegaver. Blant pinsevenner er det utover tungetalen spesielt tydningen av tungetale, profetisk tale og evnen til å helbrede syke som blir framhevet.

Ifølge pinsevenner blir nådegaver gitt av Den Hellige Ånd, den siden ved den treenige Gud som særlig er knyttet til kirken (se s. 51-52 i I samme verden). Apostlene mottok Den Hellige Ånd i Jerusalem under den første pinsen og tok straks en av nådegavene i bruk – de forkynte det kristne budskapet på en rekke språk, noe pinsekarismatikere forstår som en form for tungetale.

Navnet pinsebevegelsen får fram at dette kirkesamfunnet er spesielt knyttet til pinsen. Men denne tredje store kristne festen (etter jul og påske) feires i alle kirkesamfunn og handler om at Den Hellige Ånd kommer til apostlene (se Apostlenes gjerninger, kapittel 2), og kirken blir til. Pinsebevegelsen er en karismatisk bevegelse. I kristendommen er en karismatiker en som vektlegger nådegaver, gitt av Den Hellige Ånd. Når kristendommen i dag øker globalt, skyldes det i stor grad at antall karismatiske kristne er voksende. Men i dag skjer veksten vel så mye utenfor som innenfor de tradisjonelle pinsemenighetene (se s. 79-80 i I samme verden). Selv om vi her skal fokusere på pinsebevegelsen spesielt, har den øvrige karismatiske bevegelsen mange likhetstrekk med pinsebevegelsen.

Troendes dåp og åndsdåp 

Pinsebevegelsen er en vekkelsesbevegelse som sprang ut av metodistkirken i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Vekkelser som preger denne formen for kristendom er perioder med intens møtevirksomhet rettet mot de som ikke er omvendt, gjerne i flere byer, der mange blir vekket, de våkner åndelig opp og blir en del av menigheten. En av de første vekkelsene fant sted Los Angeles i 1906. Den viktigste predikanten var afroamerikaneren William Joseph Seymour (1870-1922). Både svarte og hvite opplevde å bli fylt av Den Hellige Ånd, de talte i tunger, helbredet syke, drev ut onde ånder. Bevegelsen spredte seg raskt utover det amerikanske kontinentet. I det rasedelte landet ble bevegelsen snart splittet. Men de ulike grenene hadde noen viktige fellestrekk som også har kjennetegnet pinsebevegelsen i Norge.

Vi har sett at dåp av de fleste kirkene forstås som innvielsesriten i kristendommen. I pinsebevegelsen skjer dåpen med full neddykking under vann. Men likevel er faktisk dåpen litt nedtonet her. Pinsebevegelsen praktiserer ikke spebarnsdåp. Å bli døpt skal være en fri og selvstendig beslutning. Den døpte har altså allerede nådd fram til en personlig tro, i motsetning til for eksempel i den lutherske kirke der troen er en gave gitt i dåpen. Dåpen kalles i pinsebevegelsen derfor også troendes dåp. Samtidig har bevegelsen rent formelt holdt på den felleskristne betydningen: I de fleste pinsemenigheter kan man ikke være fullt medlem uten å være døpt som voksen. Den som er spebarnsdøpt, må da bli døpt en gang til.

Pinsebevegelsen legger i praksis større vekt på en annen form for dåp, nemlig åndsdåpen. Dette er navnet på et åndelig gjennombrudd der den som allerede er frelst, erfarer Den Hellige Ånd på en helt konkret måte. Pioneren Charles Parham (1873-1929) mente evnen til å tale i tunger var et tegn på åndsdåpen og dette synet står sterkt i bevegelsen. Kan man være pinsevenn uten å være åndsdøpt? Det er i prinsippet mulig, og frelse avhenger ikke av åndsdåpen. Men for den enkelte kan det likevel oppleves som vanskelig, for Gud har gaver man ikke har fått del i. Åndsdåpen skal både gi kraft til å ære Gud, vitne om Gud og til å handle på Guds vegne. Det er derfor forståelig at åndsdåpen gir predikanter autoritet i forsamlingene.

Møtene og forsamlingshuset

Pinsebevegelsens møter – noen steder kalt gudstjeneste - foregår på søndager, ett om formiddagen til oppbyggelse for de troende og ett mer vekkelsespreget om kvelden. Møtene har gjerne en folkelig og likefram stil, men er bygd opp rundt noen faste innslag. Det er lovsang, tale, bønn og vitnesbyrd. Andre elementer som tungetale, profetisk tale og bønn for syke kan bygge dem ut. Det er i det hele tatt større rom for spontanitet enn i andre kirker. Utover dette er det vanlig med egne helbredelsesmøter og lovsangmøter.

Tønsberg Pinsekirke Betania. I mange byer og bygder i Norge er det en pinsemenighet. Fotograf: Peter Fisk, via Wikimedia, fri.I forsamlingshuset er det som regel et basseng – kalt dåpskum – der de troendes dåp foregår. Pinsebevegelsen praktiserer full neddykking. Nattverd feires, mange steder én gang i måneden, men da kun som et minnemåltid. Det er ikke noe alter. Ellers er ofte lokalet enkelt utsmykket, kanskje med et skriftsted på veggen og et kors. Det eksisterer ingen lære om bildeforbud, men mange vil nok mene at kirkekunst trekker oppmerksomheten bort fra det vesentlige. Til gjengjeld legger pinsemenighetene stor vekt på lovsang. De fleste forsamlingshus har et piano som blir forsterket av andre instrumenter og av en lovsanggruppe.

Menneskesynet

Pinsebevegelsen tar, som andre kristne, utgangspunkt i at mennesket fra begynnelsen er skapt godt. Men det legges likevel vekt på at syndens makt over mennesket er stor, derfor trenger det å bli frelst. Små barn omfattes av Jesu forsoningsverk. Når barnet vokser til, må det selv ta ansvar for sitt liv og innse behovet for frelse. Som i andre protestantiske kirkesamfunn, er det troen alene som frelser. Men hos pinsevennene er altså tro forbundet med en aktiv beslutning.

Den katolske og den ortodokse kirke og tradisjonelt stått langt unna pinsebevegelsen, med deres vekt på kirkens tradisjon, messen og sakramentene. Men på et viktig punkt er det sammenfall med disse kirkene. Både pinsevenner, katolikker og ortodokse legger vekt på at kristenlivet er en vei der Jesus Kristus kan vokse i den enkeltes liv. Pinsebevegelsen snakker her om helliggjørelse. Den har to sider. For det første er alle som blir frelst, helliggjort av Gud. Men samtidig er helliggjørelsen knyttet til åndelig vekst og modning som varer livet ut. Den kristne blir helliggjort ved Den Hellige Ånd. I pinsebevegelsen finnes ingen lære om at sjelene etter døden befinner seg i en mellomtilstand der de kan renses, en tanke som er viktig både i den katolske og den ortodokse kirke.

Kirkeforståelsen

Aimee Semple McPherson (1890-1944), pinsevenn, predikant og kirkebygger. Bain News Service/Library of Congress, fri.Pinsebevegelsen er organisert i selvstendige menigheter som bare er løst knyttet sammen. Den er derfor ikke et organisert kirkesamfunn på linje med mange andre protestantiske kirker. Men årlig arrangeres en predikantkonferanse og herfra velges Pinsevennenes lederråd som fungerer som et sekretariat for bevegelsen. Hver pinsemenighet ledes av en pastor og et eldsteråd. Pastoren kalles også forstander. I en menighet med flere pastorer sitter forstanderen med det overordnete ansvaret. Det høyeste organet er menighetsmøtet som utnevner pastor og forstander, samt medlemmer til eldsterådet. Mange steder kan bare menn inneha lederverv. Den mest kjente kvinnelige predikanten er amerikaneren Aimee Semple McPherson (1890-1944), i I samme verden. Hun grunnla en av de mest livskraftige pinsekirkene, The International Church of the Foursquare Gospel. I dag åpner stadig flere menigheter for kvinner i lederstillinger.

En menighet er ifølge pinsebevegelsen holdt oppe av Den Hellige Ånd og først når alle nådegavene blir praktisert av medlemmene, er det snakk om fullt ut kristne menigheter. Her viser pinsebevegelsen tilbake til de første kristne. Blant dem var alle nådegavene i bruk. Slik skal det også være i dag. Pinsebevegelsen har ingen sakramentlære. Selv om dåp og nattverd praktiseres, legges det, som vi har sett, mindre vekt på disse ritualene enn i mange andre kirkesamfunn.

Læregrunnlag 

Pinsevennene har ikke noe annet læregrunnlag enn Bibelen. Bibelen blir ansett å være ufeilbarlig. Men samtidig legges det stor vekt på Den Hellige Ånds virksomhet, mange steder med en rik muntlig fortellertradisjon. I en del menigheter er faktisk ikke Bibelen spesielt mye i bruk annet enn som noe predikanten holder i hånden og viser til. Selv om pinsebevegelsen ofte framstår som biblisistisk, er den ikke alltid det i praksis. (Se s. 62-63 om biblisisme). Pinsebevegelsen slutter seg også til den felleskirkelige troen på en treenig Gud, men mange ønsker ikke å beskrive trosbekjennelsen som et læregrunnlag ved siden av Bibelen.

Endetid og misjon

Pinsebevegelsen har alltid vært preget av en sterk endetidsforventning. Mange peker også på klare endetidstegn og viser blant annet til krig og naturkatastrofer. En del pinsevenner er kristensionister. Det betyr at de ut fra sin kristne tro støtter opprettelsen av staten Israel. De ser på jøders immigrasjon til Israel som et tegn på at Jesus kommer tilbake. Aller viktigst er likevel at selve veksten i karismatisk kristendom knyttes til tidens slutt. Evangeliet forkynnes over hele verden og nye menigheter dannes. Pinsebevegelsens sterke misjonsengasjement handler blant annet om å være i dette endetidstegnet.

Aktuelle utfordringer

Antall pinsevenner har blitt oppgitt til drøyt 100 millioner i dag. Men på grunn av bevegelsens løse struktur, er det vanskelig å oppgi et sikkert tall. Det er mulig å vise til langt høyere tall, avhengig av hvordan man forstår ulike former for karismatisk kristendom. Dette er uansett i dag den største protestantiske bevegelsen innenfor kristenheten. Den har helt fra begynnelsen av stått i motsetning til det den oppfatter som stivnede strukturer i de andre kirkene. Pinsebevegelsen gir stort rom for sterke åndelige erfaringer og legger vekt på et karismatisk lederskap. Men dette gir også muligheter for religiøs manipulering. Både tungetale, profetisk tale og djevleutdrivelser kan brukes til å undertrykke kritikk og åndeliggjøre personkonflikter i menighetene. Praktisering av helbredelse ved bønn kan gjøre vondt verre for syke som ikke blir helbredet. Noen predikanter vil helbrede homofile, en praksis som psykologer og psykiatere advarer mot. At hver menighet er selvstendig, betyr at det er store variasjoner mellom dem. Men det betyr også at enkeltmenigheter kan utvikle en uheldig praksis uten å bli korrigert utenfra. I Norge arbeides det nå internt for å etablere en tilsynsordning for menighetene, noe som i så fall vil utfordre idealet om uavhengige menigheter.

En annen kritikk av pinsebevegelen har handlet om en kopling mellom religiøsitet og materiell framgang, en kritikk som slett ikke rammer hele bevegelsen. Men en del predikanter har forkynt at et godt kristenliv kjennetegnes av vellykket jobbkarriere, en harmonisk familie og mye penger. Dette kalles gjerne framgangsteologi eller herlighetsteologi. Mot dette har det blitt pekt på at Jesus og disiplene hans ikke nettopp framstod som en flokk familievennlige kapitalister, snarere tvert imot. Likevel, når karismatisk kristendom i dag vokser i verdens slumbyer, er det kanskje fordi den – mer enn andre kristendomsformer - gir håp om at det finnes veier ut av fattigdom.

Pinsebevegelsen i Norge

Norge har spilt en helt avgjørende rolle for pinsebevegelsens utbredelse. Den norske metodistpresten Thomas B. Barratt (1862-1940) ble åndsdøpt i New York 15. november 1906, mens vekkelsen fortsatt pågikk i Los Angeles. Tilbake i Kristiania satte han i gang en serie møter som raskt førte til en vekkelse som også spredte seg til andre deler av landet. Selv dro Barratt nå ut i Europa. I ettertid er han blitt sett på som pinsebevegelsens europeiske apostel.

Meningen var opprinnelig ikke å etablere noe nytt kirkesamfunn, men heller å revitalisere kristne der de befant seg. Den hurtige veksten og motstand fra samfunnet rundt tvang likevel fram en organisering i egne menigheter. Barratt grunnla Filadelfiamenigheten i Oslo i 1916. I dag er pinsebevegelsen medlem av Norges Kristne Råd, antall pinsevenner i Norge knapt 40 000 (Statistisk sentralbyrå 2015: URL) med menigheter over hele landet. Aktivitetsnivået er høyt: egen radio- og tv-virksomhet, misjon, ungdomsleirer og skolevirksomhet og dessuten et omfattende sosialt arbeid, blant annet overfor rusmisbrukere.

Litteratur:

Edvardsen, Arild, ”Min pinseopplevelse” i Sten Sørensen (red.), Pinseopplevelser. Mitt møte med Den Hellige Ånd, Skjetten 2007, s. 27-36.

Molland, Einar, Kristenhetens kirker og trossamfunn, Oslo 1976.

“Medlemmer i kristne trussamfunn […] utanfor Den norske kyrkja”, Statistisk sentralbyrå, URL: http://www.ssb.no/204087/medlemmer-i-kristne-trussamfunn-som-mottek-offentleg-st%C3%B8nad-og-som-er-utanfor-den-norske-kyrkja.per-1.januar (sett 28. april 2015).

Pinsebevegelsen i Norge, http://www.pinsebevegelsen.no/ (sett 17. april 2015).

Sødal, Helje Kringlebotn (red.), Det kristne Norge. Innføring i konfesjonskunnskap, Kristiansand 2002.

Pinsebevegelsen i Norge, http://www.pinsebevegelsen.no/ , sett 17. april 2015.

Forslag til oppgaver:

1.) Hva vil det si at pinsebevegelsen er en vekkelsesbevegelse?

2.) Forklar hva tungetale er.

3.) Hvorfor praktiserer pinsevenner voksendåp? Hva er forskjellen på troendes dåp og åndsdåp?

4.)    Sammenlign pinsebevegelsen med det andre kirkesamfunnet du har valgt å arbeide med. Legg vekt på både organisering, lære og religiøst liv.

Læreverket I samme verden presenterer den katolske kirke og den lutherske kirke i læreboka, s. 82-89. Her på nettstedet presenteres den ortodokse kirke, pinsebevegelsen, baptistkirken, metodistkirken, den anglikanske kirke, den reformerte kirke, adventistkirken, felsesarmeen og kvekersamfunnet.