Historie: Økumenisk gjennombrudd

Økumenisk arbeid bygger på troen på at Gud ønsker kirkens enhet (blant annet formulert i Johannesevangeliet 17,21). I det kristne bildespråket heter det at alle kristne er ett i Jesus Kristus.

I andre halvdel av 1900-tallet bygde flere økumeniske gjennombrudd bru over århundrer med gjensidige fordømmelser. Viktigst var gjenopprettelsen av kontakten mellom den katolske og den ortodokse kirke i 1965. Helt siden 1054 hadde forholdet vært preget av bannlysninger og mistenkeliggjøring (se peker til høyre til artikkelen "Det store bruddet"). Enda mer historisk vidtrekkende var den gjensidige anerkjennelsen som ble oppnådd i 1991 mellom den ortodokse kirke og de såkalte orientalske kirkene. De orientalske kirkene er kirker i Midt-Østen og Afrika som, på grunn av uenighet om Jesu menneskelighet og guddommelighet, brøt med den ortodokse kirke allerede på 400-tallet.

Overvinnelsen av bruddet mellom den ortodokse kirke og de orientalske kirkene ble oppnådd innenfor rammen av Kirkenes Verdensråd (KV). Dette rådet ble opprettet i 1948 og 147 ulike kirker stod den gang bak. Gjennom KV og andre økumeniske tiltak har en rekke kirker i de senere årene nærmet seg hverandre. Den norske kirke som er en luthersk kirke, har for eksempel inngått forpliktende samarbeidsavtaler med anglikanere og metodister som gjør det mulig for prester å arbeide i begge kirkene. Den katolske kirke og den lutherske kirke la i 1999 fram en felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren, som var et stort stridsspørsmål på 1500-tallet. Men mellom disse to kirkene er det ennå ikke skapt et grunnlag for nattverdfellesskap.

En annen viktig sak for KV har vært misjonssamarbeid mellom kirkene og arbeid med å forankre kristendommen i den enkelte kultur. Rådet har bidratt til å utvikle en teologi som forankrer gudstro og bibellesning i folks hverdag. Her forstås arbeid for fred, rettferdighet og vern om skaperverket som en del av kirkenes globale misjonsarbeid. Begrepet ”bærekraftig utvikling” var faktisk innarbeidet i det økumeniske arbeidet lenge før FN tok det i bruk. Verdensrådet er en også pådriver for dialog med andre religioner.

Det har vært debatt om KVs arbeid. Fra konservative, evangelikale kirker blir det fra tid til annen hevdet at rådet legger for stor vekt på religionsdialog og på arbeid for fred og rettferdighet på bekostning av tradisjonell evangelisering. En del av disse kritikerne har funnet sammen i World Evangelical Alliance som samler kristne fra over 100 land. De fleste pinsemenigheter har valgt å stå utenfor KV, det gjelder også mange andre karismatiske kirker (se s. 79-80 i læreboka). Den katolske kirke samarbeider med KV, men ønsker ikke å være fullt medlem. I dette kirkesamfunnet heter det at ”den hele fylde av midler til frelse bare kan nås i den katolske kirke.” KV er likevel det viktigste samlende uttrykket for kristendom i dag. Siden 2008 har Olav Fykse Tveit fra Den norske kirke vært generalsekretær. Utfordringen for KV nå er at kristendommens vekst i stor grad skjer utenfor medlemskirkene. Mange nye kirker er løst organisert uten vilje til å inngå i et forpliktende, tverrkirkelig samarbeid noe som aktualiserer andre samarbeidsformer enn dem som er utviklet innenfor KV. Et eksempel på dette er Global Christian Forum som ble opprettet i Nairobi i 2007.

På 1900-tallet har kristne vist større vilje enn noen gang før til å komme hverandre i møte. Sånn sett er dette et eksempel på forandring i kristendommens historie, selv om det også tidligere alltid har vært noen som har forsøkt å bygge bru over splittelser. Men selve idealet er historisk forankret i kristendommens første tid, jf. henvisningen over til Johannesevangeliet. Historisk sett kan den moderne økumenikken forstås i lys av 1900-tallet beste og verste erfaringer. I de store verdenskrigene nedkjempet kristne hverandre i blodige slag. Spesielt etter den andre verdenskrig handlet økumenisk arbeid i Europa derfor om å forsone tidligere fiender. Samtidig var 1900-tallet preget av at verdenssamfunnet gikk sammen for å fremme humanistiske idealer. Her lot kirkene seg engasjere, og møtte hverandre med en ny toleranse. Framveksten av en global bevissthet har også bidratt til å få øynene opp for en verdensvid kirke på tvers av de enkelte kirkesamfunnene.

I Kirkenes Verdensråd var det i de første tiårene et mål å føre de forskjellige kirkene sammen til én. I dag legges det større vekt på at ulikhetene utgjør en rikdom vel så mye som en begrensning. Da er det ikke lenger så viktig å bli én kirke.

Oppgaver:

1.) Hva er økumenikk? Kom med viktige eksempler på økumeniske gjennombrudd på 1900-tallet.

2.) Hva er Kirkenes Verdensråd? Hvem er generalsekretær i KV?

3.) Hvordan kan framveksten av den økumeniske bevegelsen på 1900-tallet forklares? Diskuter.

4.) Hvordan kan moderne økumenikk både forstås som et eksempel på kontinuitet og forandring i kristendommens historie?

I læreplanen heter det at eleven skal kunne gjøre rede for eksempler på kontinuitet og endring i kristendommens historie. I læreboka er følgende tre eksempler omtalt på s. 76-80: Kristendommen blir statsreligion (300-tallet), kristenlivet som et helt alminnelig liv (reformasjonen på 1500-tallet), karismatisk vekst i nyere tid (med tyngdepunkt utenfor Europa). Her på nettstedet har vi lagt ut åtte eksempler til som både får fram fastsettelse av lære, synet på forskjellighet innad og utad, synet på kjønn, forholdet mellom religion og kultur og latinamerikansk frigjøringsteologi. Eksemplene inviterer til variasjon og differensiering av undervisningen.