Historie: Vest og øst skiller lag

Hagia Sophia var i år 1054 verdens største kirke. All Over Press.Lørdag 16. juli 1054 går et følge fra Roma med kardinal Humbert i spissen inn i Hagia Sofia i Konstantinopel (dagens Istanbul), kristenhetens største kirke (se bildet til venstre). Det er rett før kveldsliturgien skal begynne, og følget fra vest går opp til alteret til denne hovedkirken i øst, legger en bannbulle fra seg for så straks å gå ut av kirken. På vei ut rister de støvet symbolsk av kappene og forlater byen.

Det er patriarken i Konstantinopel Michael Cerularius som her lyses i bann. Hendelsen er et typisk eksempel på hvor ille det kan gå når to uenige parter legger vekk ethvert forsøk på å nå fram til enighet og ender med å kaste beskyldninger mot hverandre. Noen dager senere kaller patriarken sammen til et rådsmøte som fordømmer hele det romerske følget.

Hendelsen er blitt kalt det store skismaet - det store bruddet. Allerede på 400-tallet hadde det skjedd et brudd med de orientalske kirkene som levde sør og øst for Europa (se illustrasjon på s. 81 i læreboka). På 1000-tallet skjedde bruddet midt i kristenheten mellom de to store tradisjonene som inntil da hadde vært én. Og ettersom tiden gikk og ingen reiste nye, bærekraftige bruer, ble betydningen og virkningen av bruddet forsterket.

De to partene hadde i lang tid vokst fra hverandre. Gudstjenestelivet hadde gått i ulike retninger. Det var strid om nattverdbrød og nattverdvin, om ordinasjon av gifte menn og fastefeiring. Alt dette ble brakt på bane nå. Men det som for alvor skjerpet uenigheten, var en detalj i trosbekjennelsen. I formuleringen om Den Hellige Ånd het det at Ånden ”utgår fra Faderen”. Her hadde det i vest utviklet seg et tillegg ”og Sønnen”, på latin filioque, trolig for å skape avstand til et kjettersk syn som la vekt på at Jesus ikke fullt og helt var en del av treenigheten. Ved å understreke at Ånden også utgår fra Guds Sønn, ble dette synet tilbakevist. Tillegget var øst ikke med på, her var det andre nyanser som stod på spill. De opplevde at formuleringen reduserte Den Hellige Ånds betydning i treenigheten.

Egentlig er det ikke vanskelig å tenke seg at øst og vest kunne ha kommet til enighet i filioque-spørsmålet. Men saken ble forvansket av at den spissfindige teologiske debatten like mye handlet om makt. Trosbekjennelsen hadde blitt vedtatt på et økumenisk kirkemøte. Skulle den endres eller presiseres, måtte det kalles inn til et nytt kirkemøte som hadde makt og myndighet til å foreta slike justeringer. Dette var det rådende synet i øst. Men i vest tok mektige krefter til orde for å flagge pavens overordnete stilling i hele kirken. Da var det viktig å få gjennomslag for sitt eget syn på trosbekjennelsen uten et felleskirkelig møte. I et slikt perspektiv er det pavens posisjon som striden egentlig handler om.

Paven i Roma hadde i lang tid vært oppfattet som den fremste blant likemenn av de fire andre kirkelederne i kristenheten, patriarkene i Konstantinopel, Antiokia, Alexandria og Jerusalem. Men de andre hadde aldri anerkjent at paven skulle ha noen overhøyhet, og slett ikke i lærespørsmål. Når et slikt krav nå ble stilt, skyldtes det en politisk utvikling som hadde pågått i lang tid. I år 325 flyttet keiser Konstantin Romerrikets hovedstad fra Roma til Konstantinopel. Mens den vestlige delen av riket brøt sammen ganske raskt, levde keiserriket videre i øst helt fram til 1453. I hele denne perioden var kirke- og keisermakt nært knyttet sammen. Keiseren hadde avgjørende innflytelse på utnevnelsen av patriarken og var ofte svært engasjert i teologiske spørsmål. Den makten som paven hadde tilkjempet seg i vest til dels i skyggen av verdslige herskere, var utenkelig i øst. Like utenkelig var det å gi etter for pavemakten nå.

En siste årsak til det store bruddet er kanskje den minst sympatiske. Når øst og vest gjennom lang tid hadde klart å leve med en uenighet og også hadde tillatt den andres gudstjenestepraksis innenfor sine geografiske områder, skyldtes det et viktig prinsipp med gamle røtter. Ved å vise velvilje overfor hverandre – økumene – hadde man overvunnet uenigheter og sikret en atmosfære preget av god vilje. Denne atmosfæren forsvant på midten av 1000-tallet, eller i alle fall var den fraværende hos nøkkelpersoner i dette kirkehistoriske dramaet. Istedenfor hadde man, særlig i vest, i stigende grad blitt opptatt av orden i rekkene, uniformering og sentralisering. Følgen var blant annet at man kom på kanten med sine nære trosbrødre i øst. Ennå verre skulle det gå for jøder, muslimer og kjettere i egne rekker. På denne måten representerer det store bruddet en historisk endring. Men uenighet og strid har på den andre siden alltid vært en del av kristendommens historie, i likhet med i de øvrige verdensreligionene. Det nye nå var kanskje at splittelse ble så stor mellom to grupper som på så mange områder stod hverandre så nær.

Kirken i vest levde videre som den katolske kirke, kirken i øst som den ortodokse kirke (egentlig flere kirker som gjensidig anerkjenner hverandre). Det er først i moderne tid at det på ny har skjedd en tilnærming. I 1965 ble kontakten gjenopprettet, og nå åpnes det til og med opp for nattverdfellesskap mellom kirkene, noe som var utenkelig i århundrene etter det store bruddet.

Litteratur:

Steven Runciman, The Eastern Schism, Oxford 1955. 

Oppgaver:

1.) Gjør rede for viktige årsaker til det store bruddet.

2.) Pek på hvordan det store bruddet både kan forstås som et eksempel på kontinuitet og endring i kristendommens historie.

I læreplanen heter det at eleven skal kunne gjøre rede for eksempler på kontinuitet og endring i kristendommens historie. I læreboka er følgende tre eksempler omtalt på s. 76-80: Kristendommen blir statsreligion (300-tallet), kristenlivet som et helt alminnelig liv (reformasjonen på 1500-tallet), karismatisk vekst i nyere tid (med tyngdepunkt utenfor Europa). Her på nettstedet har vi lagt ut åtte eksempler til som både får fram fastsettelse av lære, synet på forskjellighet innad og utad, synet på kjønn, forholdet mellom religion og kultur og latinamerikansk frigjøringsteologi. Eksemplene inviterer til variasjon og differensiering av undervisningen.