KVEKERSAMFUNNET I NORGE

28.08.2018

Feirer 200 år

Kvekeres gudstjeneste er preget av å være stille sammen. Fra en amerikansk kvekermenighet som har gitt tillatelse til bruk, men ikke vil navngis her.Kvekersamfunnet ble stiftet 29. august 1818 i Stavanger. I år feirer dette kirkesamfunnet derfor sitt 200-årsjubileum i Norge.

Opprettelsen skjedde lenge før det var tillatt for kirker utenfor Den norske kirke – den lutherske majoritetskirken – å etablere seg i Norge, et forbud som hang sammen med statskirkeordningen der en norsk borger også per definisjon var medlem av kirken.

Kvekerne opplevde motstand fra norske myndigheter. I 1825 emigrerte en gruppe norske kvekere til Amerika på skipet Restauration og innledet den norske utvandringen til dette kontinentet. Andre ble i Norge og fortsatte å utfordre statskirkens religiøse monopol.  I 1845 ble dissenterloven vedtatt som tillot kirkesamfunn utenfor Den norske kirke å etablere seg i Norge. Men først i 1964 ble full religionsfrihet nedfelt i Grunnloven.

Kvekersamfunnet har aldri blitt et stort kirkesamfunn, verken i Norge eller internasjonalt.  I Norge er det om lag 150 medlemmer, internasjonalt er tallet nærmere 380 000.

Les Morgenblad-artikkelen om Kvekersamfunnet gjengitt nedenfor og presentasjonen av kvekerne her på nettstedet: http://isammeverden.cappelendamm.no/tekst.html?tid=1735417&sek=1150593

Det er også mulig å bruke denne saken til å se nærmere på religions-og livssynsmangfoldet i dagens Norge, se s. 320-328 i læreboka, samt oppgave 5 nedenfor. Ifølge læreplanen skal man ellers i faget religion og etikk gjøre seg kjent med utformingen av to ulike kirkesamfunn. Kvekersamfunnet kan være ett av dem.

Mulige oppgaver til bearbeiding av dette stoffet:

1) Hva legger journalist Håkon Gundersen særlig vekt på i sin reportasje om kvekerne i Morgenbladet (se under)?

2) Hva er det først og fremst som gjør kvekersamfunnet til et kristent samfunn? Vurder ulike svar og argumenter for det du oppfatter som viktigst.

3) I læreboka kan du lese om religionens ulike dimensjoner (s. 22-27). Forsøk å finne igjen disse dimensjonene i beskrivelsene av den stille andakten hos kvekerne. Her kan du bruke beskrivelsen i Morgenbladet og i artikkelen om kvekerne her på nettstedet. Men en litt bredere presentasjon finner du i artikkelen «Gudstjenesten hos kvekerne» fra «Når dere kommer sammen…», et hefte utgitt av Norges Kristne Råd (se lenke under). Artikkelen er skrevet i et innenfraperspektiv, av Marit Kromberg og Egil Mardal Johannesen, som altså selv er kvekere.

4) Kvekerne er både preget av stille mystikk og utadvendt arbeid. Er det noen sammenhenger mellom disse to sidene ved kvekernes religiøsitet?

5) a) Ut fra ditt kjennskap til kvekerne nå, hvordan vil du forklare at dette var det første kirkesamfunnet som utfordret statskirkens religiøse monopol i Norge?

b) Beskriv fem kjennetegn på religions- og livssynsmangfoldet i dagens Norge (se s. 320-328 i læreboka).

Flere oppgaver er lagt ut sammen med artikkelen om kvekerne her på nettstedet, både oppgavene om pasifisme og stillhet kan egne seg til samtale i klassen.

Leder for Kvekersamfunnet i Norge Hanne Hognestad holder morgenandakter på NRK Radio i uke 35, se: https://radio.nrk.no/serie/morgenandakt/DMTL02013618/27-08-2018

De kan brukes som kildemateriale i arbeidet med dette stoffet.

 

 

Morgenbladet, 24. august 2018

På kvekervis

Håkon Gundersen

De er få, de er svale til sinns og samtidig handlekraftige. Det mest gåtefulle er likevel måten de fatter beslutninger på.  

Vennenes samfunn. Hva driver du med for tiden? Forefallende avisarbeid, svarer jeg kort. Og skulle jeg plumpe ut med hva jeg egentlig har drevet med, nemlig å vikle meg altfor langt inn i kvekernes historie, så kommer spørsmålene.

«Kvekere, er det de samme som amish-folket», spør noen, sikkert på bakgrunn av amerikanske filmer om religiøse småsamfunn som holder tiden stangen midt på 1800-tallet. «Er det læstadianere», spør andre, og sikter til sekten på Nordkalotten, i lange kjoler og mørke dresser. Videre assosierer jo folk til frokostblandingene fra Quaker Oats, altså mannen med den høye, svarte pilegrimshatten med et hvitt felt på. Men dagens kvekere – i Norge teller de 150 personer – liker ikke å bli redusert til havrefras, og i USA har de gått til sak for å fjerne kvekernavnet fra frokostblandingen.

Til uken fyller de 200 år som organisert religiøst samfunn i Norge. Riktignok stammer dette protestantiske kirkesamfunnet fra 1650-årenes England, og mange utvandret til USA i de påfølgende århundrer. Mest kjent er William Penn, han med Pennsylvania, han som frokostblandinghatten stammer fra.

Men det er lite av gamle dager over kvekerne i dag. Vel så påfallende er handlekraften. Har du sett det? I Palestina-aksjoner, i fredsdemonstrasjoner og bistandspolitiske appeller: I oppramsingen av organisasjoner, røde partier og fagforeninger som støtter aksjonen, finner man ofte også Kvekersamfunnet. Og forsyne meg finnes det ikke en transseksuell kvekerblogg på norsk, foruten at det deltar kvekere i Pride-parader rundt forbi.

De er altså ikke mange, kvekerne. Det er i grunnen rart, for de får støtt besøk av folk som kommer til dem i håp om at de endelig har funnet en åndelig havn.

– Men de blir utrygge av mangelen på faste, liturgiske ordninger. Det kom en gang en mann hit og skulle frelse oss. Han mente vi ikke kveket nok.

– Kveket?

– Ja, «quakers» er jo skjelvere.

Sivilt ulydige. Det er Marit Kromberg som forklarer. Hun er pensjonert lege og en krumtapp i Vennenes samfunn, som de altså også heter. Kvekere ble de i begynnelsen kalt av utenforstående, av folk som så disse vennene skjelve i ekstase den gang midt på 1600-tallet da England sto på hodet etter borgerkrig og Oliver Cromwells puritanske revolusjon. Fra over de nordengelske heiene og over grønne enger kom de løpende, av og til nakne i begeistring, og holdt vekkelse.

Ikke bare fløy The Quakers omkring, men også The Seekers, The Shakers og The Ranters. Det lyder som navn på britiske popband fra tre hundre år senere, men disse var alle sammen kristne dissentere som hadde det til felles at de droppet presten fordi hvert menneske selv kunne nå Gud uten mellomledd. Ingen seremonier, ingen dåp, ingen militærtjeneste, ingen «tårnhus» som kvekernes grunnlegger, George Fox, med et fnys kalte kirkene.

Sivil ulydighet begynte altså hverken med Gandhi, Einar Gerhardsen eller Arne Næss. «Vi har Gud inne i oss og vi bryr oss ikke om hva staten sier, da heller fengsel», mente kvekerne, og fengslet ble de, og tvunget til å utvandre. Men hvor de enn kom, fortsatte de sitt arbeid for religiøs toleranse, kvinners likestilling, for fred og for fengselsreform. Som for eksempel på Barbados, hvor kvekere, som de første, allerede i 1680, talte mot slavehold i det britiske imperiet.

Men hoi! Nå må vi ikke ta alt i en jafs. Vi tar det pø om pø.

De kom i bølger. Vi begynner der vi slapp for et avsnitt siden. Hva hadde han på hjertet, han som klaget over at de ikke kveket nok i Vennenes samfunn?

– Han mente vi tok feil når det gjaldt abortloven. Vi måtte være imot at kvinner skulle bestemme selv, mente han etter å ha skjelvet så hele huset ristet, forteller Marit Kromberg og slår ut med hendene i loftsetasjen på Grønland i Oslo hvor hovedstadskvekerne holder hus.

– Han holdt det gående med skjelvingen i flere måneder, inntil han ikke orket mer og gikk sin vei. «Ja, ja, der gikk han også», var det en av de eldre kvekerne som sa.

«Han også», sa altså den gamle, og siktet nok med dette «også» til de mange som gjennom tidene har snust på kvekerdommen, og forsvunnet. Av de 150 registrerte medlemmene er flertallet konvertitter, de er altså ikke født inn i kvekerdommen.

Ifølge en masteroppgave i teologi om spenningen mellom tro og gjerning hos kvekerne, så er mange kommet inn via fredsarbeid, bistandsarbeid, og organisasjoner som Kvinneligaen for Fred og Frihet (stiftet 1915), noe som kan forklare at kvekernes lokaler, og trykksakene jeg blar i her, minner så sterkt om de loftene i Oslo hvor solidaritetsorganisasjoner tradisjonelt har holdt til.

Egil Mardal Johannessen, som skrev den nevnte masteroppgaven fra 2009, mener å se et skisma mellom Stavangerkvekerne – som legger større vekt på troen – og Oslokvekerne som fra oppstarten tidlig i 1950-årene vektlegger gjerninger. Vennenes samfunn befinner seg i et uløst spenningsforhold mellom det å være en «hjelpeorganisasjon» og «et religiøst fellesskap», konkluderer han, og siterer en kveker som savner den åndelige dimensjon: Mange av lederne i kvekersamfunnet i Norge, som kom til på 1950–60 tallet via fredsbevegelsen, «ville ikke gjenkjent en åndelig opplevelse om den beit dem i nesa».

Nå er det ikke meningen å rippe opp i eventuelle sår mens kvekerflokken jubilerer. I Ryfylke, i Rogaland og i Oslo; De legger alle vekt på både tro og gjerninger.

Pasifister og homofile. Av særlig interesse for ledere og mellomledere, er dette trekket hos kvekerne: Hvordan i all verden klarer disse så politisk aktive menneskene å bli enige om noe som helst? De er stille når de møtes til andakt på søndager. I stillheten er man nærmest Gud. Men de er også stille under det de kaller forretningsmøtene, hvor praktiske og økonomiske spørsmål behandles.

«Unngå verdens endeløse ordgyteri. Prøv å bli stille, sval og rolig i ditt eget sinn, fri fra dine egne tanker.» Det er så man hører stemmen til en meditasjonsguru når man leser fra dagboken og epistlene til kvekerdommens grunnlegger, George Fox (1624–1691).

Det meditative ved stillheten, appellen i den enkle livsstilen, har gjort at meditasjonsfolk, enten det var hippier eller er mindfulnessmennesker, har søkt seg til kvekerne. 

– Jo da, og jeg kan legge til at vi hadde en bølge av pasifister også tyve år tidligere, altså like etter krigen, det var folk som mente at Den norske kirke ikke tydelig nok tok avstand fra dødsstraff under landssvikoppgjøret. Men midt imellom de to bølgene fikk vi også et tilsig fra statskirken i forbindelse med den konservative bevegelsen Ole Hallesby sto for, altså helvetesdebatten. Men vi har også hatt konservative blant oss, slike som ekteparet som meldte seg ut da vi i 1996 vedtok en positiv uttalelse om homofiles rettigheter og ny partnerskapslov.

– Det har ikke vært noen bølge av homofile etter det?

– Vi hadde besøk da av noen som lurte på hvem vi var, men som fant ut at vi var steike rare. Vi har noen homofile kvekere også, men vi teller dem ikke og noen bølge ble det ikke. Jeg har ofte spurt meg selv hva er det som gjør at vi holder oss på kvekermatta? At det ikke blir noe av alle disse forsøkene på å kjøre oss en annen vei. Jeg tror det kommer av at når vi kvekere møter noe erfaringen sier oss er fremmed, blir vi som sekker av tung, våt sand. Vi blir så tunge at ingen orker å flytte oss. Dermed blir det oss som blir igjen, konstaterer Kromberg.

Når vi kvekere møter noe erfaringen sier oss er fremmed, blir vi som sekker av tung, våt sand, så tunge at ingen orker å flytte oss.

Siste dagers kvekere? De har aldri vært mange i Norge. Toppunktet var 1865 da 473 personer i folketellingen oppga å være kveker. Men det var bare halvparten så mange som var registrert som medlemmer. At de fremdeles er bare 150, bekymrer selvsagt, og forsamlingen i Stavanger og Rogaland skrev da også på Facebook, med et sukk, her i vår: « Fikk spørsmål for 2 timer siden om Kvekerne i Stavanger og Rogaland trenger folk. Svaret er ja. Vi trenger folk, ellers må vi legge ned etter 200 sammenhengende år.»  Til kvekernes trøst kan det jo nevnes at det i hele verden bare er to nålevende medlemmer av The Shakers.  

I den nevnte masteroppgaven antyder Mardal Johannessen at beslutningsprosessen kan være et problem når det gjelder organiseringen av disse godviljens mennesker. «Stillhetens kultur legger et tabubelagt teppe over forskjelligheten», skriver han.

– Vi har etter hvert skjønt at folk har ulik legning, noen liker stillheten, andre liker liturgier, sier Marit Kromberg og viser oss verdenskartet som henger på en vegg.

– Det er utbredelsen av kvekere, og som du ser bor tre fjerdedeler av verdens kvekere nå i Afrika, forteller hun. Til sammen er de 273 000 verden over. Flest i USA,  England og altså Kenya. Der er de ikke stille.

– Nei, langt ifra. En fra Kvekerhjelp i Norge var koordinator for våre prosjekter i Afrika, og fortalte om sine erfaringer med dans og sang blant kvekerne der. «Man kan ikke forvente av en masai som har stått på ett ben og sett utover sin hjord hele uken og ikke snakket med ett menneske, at han skal søke kvekerstillheten når han på søndagen omsider kommer til byen», forklarte han. Afrikanske kvekere synger og danser. Det er like godt som stillheten for dem. Og det er greit for oss, sier Kromberg,

Problemer med data. Helt siden de grunnla Pennsylvania på 1600-tallet, i opposisjon til den britiske kolonimakten, har kvekerne vært en torn i øyet på byråkratiet. Det er også byråkratiske hensyn som gjør at Kvekerhjelp og Kvekersamfunnet har hver sin ringeklokke i lokalene på Grønland i Oslo.

– Først var kvekerhjelpen bare en komité hos oss, men så krevde Norad og Brønnøysundregistrene at man for å få støtte måtte ha eget årsmøte, så dermed ble Kvekerhjelp mer og mer selvstendig, forklarer Kromberg.

– Det har vært en kamp mot kansellier og byråkrati siden 1600-tallet?

– Ja, og jeg som er byråkrat av hjerte, forstår godt at vi kan fremstå unødig vanskelige. Men husk, vi er jo bare 150 mennesker og det er jo ikke sånn at den som er best utrustet åndelig, også er best utrustet med administrative evner. Hadde vi hatt tusenvis av medlemmer, ville vi hatt folk nok til å svare på byråkratiske krav, sier Kromberg, som har jobbet tyve år som byråkrat i Helsetilsynet. Kompetansen derfra ble nødvendig også i kvekersamfunnet.

– Vi hadde tilløp til krise mot slutten av 1990-årene, forstår du. Datateknologien kom for fullt og staten begynte å kreve andre ting av borgerne. Vi hadde flere praktfulle ledertalenter, men ingen av dem behersket programmene Word, Excel og alle de andre tingene som kom, og som man måtte kunne for å være forstander i et norsk kirkesamfunn.

Vi hadde flere praktfulle ledertalenter, men ingen av dem behersket programmene Word og Excel.

– Hva skjedde da?

– Vi kom til at vi måtte ta mindre hensyn til andre kvalifikasjoner, andre enn de rent åndelige, og velge den skriveren vi trengte.

–Velge riktig printer?

– Vår Skriver er det staten kaller forstander. Og jeg hadde jo mye byråkratisk erfaring, så jeg kunne kopiere, poste, sikre at referater holdt et minstemål, alt det administrative. Jeg er nok en som gjør ting. Jeg var Skriver fra 1993 til 1998, siden 2002 har jeg hatt  sekretæroppgaver og sikrer at det administrative er på stell.

– Hva slags typer folk var de som ikke hang med på dataen?

– Jeg kan nevne en profesjonell fostermor som gjorde mirakler med svært skadde barn, en student som ble noe som heter naturveileder, og vi hadde folk som riktignok hadde regnskapserfaring, men det var også dypt åndelige personer, og styrken deres lå ikke i den datakyndigheten som det offentlige forlangte. Staten utga en veileder for forstandere, en hel bok, jeg skrev den ut og leverte den til forstanderemnene hos oss. «Vi kan jo ikke drive med alt dette», var responsen, «når skal vi da få tid til å være mennesker?».

Frukt og nattkjeks. I årets første nummer av Tidsskriftet Kvekeren, kvartalsskrift for kvekertanker, kan vi lese et reisebrev fra en kvekerungdom, Saskia Zijerveld fra Bergen, som har vært på «unge venners samling» i York. I referatet avslutter ungdommen hver dag med å fortelle begeistret at «senere var det middag, fritid, epilog og nattkjeks og frukt!» Dette er neppe samme ungdommen som drar til Kos og Ios for å slåss.

– På våre årsmøter er det ikke som i store selskaper hvor man får servert nattmat, men så lenge jeg har vært med, siden 80-årene, har programmet vart til klokken 20.30 og så avslutter vi med epilog, nattkjeks og frukt.

– Hva er nattkjeks?

– Knekkebrød med gulost eller brunost og kanskje syltetøy. Og kaffe, te og saft og vann. Er vi på hotell, eller folkehøyskole, lar jo dette seg ordne på kvelden uten å holde hele personalet oppe, vi får en tralle og en av oss får en nøkkel så hun kan sette osten i kjøleskapet etterpå. Middagen er jo gjerne klokken seks, og du kan ikke sitte oppe og diskutere ivrig til over midnatt uten å ha fått nattkjeks.

– Dere er kjent for stillheten på møtene, og den stille beslutningsprosessen, men dere diskuterer altså også?

– Andaktsmøtene er stille, og forretningsmøtene, som man kan kalle menighetsrådsmøter, begynner i stillhet. Så kommer det opp et spørsmål, hvordan står det til med Essendrop, eiendomsselskapet vårt, alt er utleid, ok, det er bra. Så neste sak: Hva gjør vi med torsdagsmøtene i mai, når det er så mange helligdager. Skal vi avlyse, utsette, eller holde møtene som vanlig? Det finner vi ut av i stillhet. En gang vi vurderte å selge en skogteig, måtte vi ha ekstraordinært årsmøte for å få nok tid både til det som måtte sies og til å behandle saken i stillhet. 

– Da diskuterer dere inni dere? Eller hva?

– Vi sitter stille, tenker på spørsmålene og så er det en som sier: Det er vel greit det. Og ingen andre sier noe. Da sier Skriveren: Da har jeg et utkast til referat. Så leser vedkommende opp utkastet til referat, ser seg rundt i forsamlingen og sier: Skal det være sånn? Er det riktig sånn? Så sier de andre: «Det håper vi.» På engelsk er det «Hope so», og på møtene der hører du dette hele tiden, hope so, hope so, hope so.

– Hva er det dere håper? At referatet er riktig?

– Vi håper at vi har tatt en riktig beslutning. Og at det er tydelig hvem som skal gjøre hva. Vi vet jo ikke om beslutningen er riktig,  men står da sammen om beslutningen.

– Du har hatt en lang karriere i Helsetilsynet. Forsøkte du kvekerbeslutningsprosessen der?

– Ja, jeg begynte å innføre noe av metoden i Helsetilsynet, jeg prøvde å unngå avstemninger og skrev referatet der og da, og alle sa: Endelig, dette var en lettelse. Min erfaring er at det er enklere å gjennomføre beslutningsmøter etter en kvekermodell i det offentlige enn når det er en kontroversiell sak her, altså blant kvekerne, sier Kromberg.

Kontroverser har det vært, også i kvekersamfunnet. Det skal ikke utelukkes at det kommer enda en artikkel, og at dette blir en serie. Den vil i så fall handle om da jeg var i London, ble helt stille, holdt hender og spiste kjeks. Samt om kvekernes utvandring til Amerika og i den forbindelse om en tønne madeira. 

Cappelen Damm