LES!

Rune Aakvik, Oslo Museum. Koranutgave fra moskeen Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat i Oslo. CC BY-SA 3.0 NO. Den nye redaktøren for tidsskriftet Samtiden Christian Kjelstrup har i sitt første nummer satt søkelys på Koranen. Nedenfor er et utdrag fra lederartikkelen i Samtiden 1/2017. Som en del av tidsskriftlanseringen har Kjelstrup åpnet en bokhandel i Oslo som kun selger Koranen (se nyhetsinnslag i NRK 14. mars, lenke nederst).

Det aktuelle nummeret inneholder en rekke ulike perspektiver på Koranen og på islam. Det er artikler om blant annet Koranen i mediebildet, Koranen og feminisme, Koranen og jihad, voldsspråk i Koranen og Bibelen, Koranen og naturvitenskap og Koranen i møte med vår tids miljøutfordringer.

Nedenfor er et utdrag fra lederartikkelen, samt utdrag fra Marianne Bøes artikkel «Feministisk vri på Koranen» og Shoaib Sultans artikkel «Koranen er en grønn bok». I tillegg tar en av oppgavene utgangspunkt i Selene Wendts artikkel om «Koranen og samtidskunsten» som det er gjengitt et utdrag av nederst.

Samtiden er et allmennkulturelt tidsskrift som en del skoler abonnerer på. Koranen er tilgjengelig på nett i norsk oversettelse, se lenke nederst.

Les om Koranen i læreboka, s. 112-114. (Og til oppgave 3: Syn på kjønn og kjønnsroller, s. 132-134, oppgave 4: Etikk inkludert mennesket og naturen, s. 130-131, oppgave 5: Materielle og estetiske uttrykk, s. 120-122).

MULIGE OPPGAVER TIL DETTE STOFFET

(Har klassen tidligere arbeidet med islam, er det mulig å bruke dette materialet tli repetisjon og utdypning, for eksempel ved å fordele oppgavene mellom grupper i klassen etterfulgt av framlegg og diskusjon i plenum.)

1 Hva er Koranen? Oppsummer hva Koranen inneholder, hvordan den er bygd opp og hvilken plass den har i islam.

2 Les redaktør for Samtiden Christian Kjelstrup sin lederartikkel (se under). Hvorfor mener han det er viktig å lese Koranen i dag? Pek på de tre viktigste grunnene. Hvilken av dem mener du selv er aller viktigst? Begrunn svaret.

3 Marianne Bøes artikkel handler om feministiske lesninger av Koranen. Les utdraget under. Utdraget består av to deler.

a) Den første delen handler om kvinners og menns likeverd. Hvordan begrunnes det i Koranen, ifølge Riffat Hassan?

b) Den andre delen handler om vers 4:34 i Koranen. Hva gjør dette til et omstridt vers (se både på første og andre del av verset)? Hvordan håndteres dette verset i Asma Lambaret, Azizah al-Hibri og Amina Wadud sine fortolkninger?

4 Shoaib Sultans artikkel handler om Koranen som ressurs for et miljøengasjement. Les utdraget nedenfor. På hvilke måter kan Koranen, i lys av dette utdraget, motivere til å verne om miljøet? Sultan mener Koranen setter fingeren på noe viktig, enten man er muslimer eller ikke-muslimer. Hva kan det være av det han trekker fram som kan være viktig både for muslimer og ikke-muslimer?

5 Nederst på siden finner du en lenke til kuntsinstallasjonen Silence av Zoulikha Boudabdellah, en kunstner med muslimsk bakgrunn.

a) Studer installasjonen. Hvilke assosiasjoner får du av å se på den? Hva tror du kunstneren vil få mottakere til å reflektere over? Tenk også over meningen med verkets tittel.

b) Les omtalen av denne kunstinstallasjonen skrevet av Selene Wendt  i utdraget under. Hvordan får denne omtalen fram ulike syn på kjønn og på kunst i islam?

LEDERARTIKKEL, SAMTIDEN 1/2017

«Les!» Dette skal ha vært det aller første ordet som ble åpenbart for profeten Muhammed, ifølge den første koranutgaven jeg slet meg igjennom for noen år siden. ≪Les!≫ er også min oppfordring, til deg som nå holder Samtiden i hendene – eller vurderer å gå løs på Koranen.

Mens verden lider av posttrumpmatisk stressyndrom, blåser altså Samtiden ørkensanden av en 1400 år gammel bok. Hvorfor? Koranen er ikke hvilken som helst bok. Som en av artikkelforfatterne i dette nummeret bemerker: ≪Som hovedsymbol på islams utbredelse er Koranen kanskje Europas største utfordring i dag. Kanskje er Koranen også muslimenes største utfordring?≫

Hver gang det smeller en bombe på kontinentet og islamistiske terrorister står bak – og det har skjedd ofte den siste tiden – kommer spørsmålet: Er volden fundert i islam? I kommentarfeltene pekes det gjerne på Koranens beryktede ≪sverdvers≫, korrekt sitert, men løsrevet fra kontekst. Usikkerheten og mangelen på kunnskap rår, og dermed frykt – kanskje til og med hat.

Ideen om å gjøre Koranen til hovedtema i dette Samtiden-nummeret oppsto som et muligens naivt, men oppriktig ønske om å bidra – om enn bare litt – til en bedre og mer forsonende dialog mellom norske muslimer og ikke-muslimer. Et forsøk på å finne en ny inngang til den evinnelige, polariserte og nokså fastlåste islamdebatten.

Kanskje oppsto ideen også fordi Koranen, i det ellers lesende og litteraturinteresserte Norge, er en bok svært få ikke-muslimer forholder seg til. Ikke minst er fraværet av Koranen i norsk samtidslitteratur, med noen svært få unntak, påfallende. Mens Bibelen er sentral i bøkene til mange av våre fremste skjønnlitterære forfattere – flere av dem var også involvert i arbeidet med den nye bibeloversettelsen som kom i 2011 – er Koranen et ikke-tema i de samme bøkene. Denne bekjennelsen fra Jan Kjærstad, hentet fra en kronikk i Aftenposten 24.08.2002, er nok fortsatt symptomatisk: ≪Skjønt det bor over 60 000 muslimer i Norge, vet vi lite om denne religionen. Selv ble jeg 27 år for jeg i det hele tatt åpnet Koranen. Jeg er blottet for kjennskap til deres hadith-litteratur […]. Allikevel er jeg tilbøyelig til å skjære alle muslimer over en kam≫. Hvis selv Kjærstad, kanskje Norges mest beleste forfatter og att på til teolog, har nølt med å nærme seg Koranen – hva da med alle oss andre?

Den siste tiden har jeg forsøkt å lese Koranen om igjen, for det meste på trikken til og fra jobb. Noen av blikkene jeg har blitt møtt med, har talt sitt tydelige språk: Hvorfor leser han den boken? Han er vel ikke en av dem? Kanskje han til og med har skumle hensikter? Hvis vi ikke er kommet lenger i 2017, er det nedslående og et tegn på norsk fantasiløshet og manglende nysgjerrighet. Som Kjærstad er inne på: Koranen er også en inngang til kulturen og livene til mange av våre landsmenn (og siden han skrev kronikken, har antallet muslimer i Norge økt til det dobbelte eller sannsynligvis tredobbelte).

Poenget her er ikke at vi ukritisk skal omfavne alt islam eller Koranen representerer. Tvert imot. Som litteraturviter er jeg tilhenger av at Koranen også skal kunne leses som en litterær tekst, der hvert ord kan og bør stilles spørsmål ved, selv om en slik lesemåte i utgangspunktet ikke lar seg forene med muslimers oppfatning av Koranen som hellig og ukrenkelig. Men også kritikk bør begynne med kunnskap og en vilje til å forstå.

Dette Samtiden-nummeret er blitt til ut fra en antakelse om at det er mye verken muslimer eller ikke-muslimer forstår ved Koranen. Derfor inneholder nummeret en rekke tekster som forsøker å belyse ulike aspekter ved Koranen, fra ulike ståsteder. Men temaet er egentlig uuttømmelig. Håpet må være at denne utgaven kan gi støtet til flere lesninger og en større samtale der teologer og litteraturkritikere, muslimer og ikke-muslimer, troende og ikke-troende deltar. [...]

Christian Kjelstrup

Redaktør av Samtiden

FRA «FEMINISTISK VRI PÅ KORANEN»

Marianne Bøe

(Teksten under er et utdrag fra en artikkel i Samtiden 1/2017, s. 22-29. Marianne Bøe er postdoktor ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen.)

Likestilling i skapelsen

Feministiske tolkninger tar for seg flere av de store teologiske spørsmålene som presenteres i Koranen. Allerede i 1991 utviklet for eksempel pakistanskamerikanske Riffat Hassan, professor ved Louisville-universitetet i USA, en pionerlesning av skapelsesberetningen som en kjønnslikestillende fortelling. Hassan viser til koranvers som beskriver hvordan mann og kvinne ble skapt på like vilkår, blant annet vers 4:1:

Dere mennesker, frykt Herren, Han som har skapt dere av et

enkelt individ [nafs]. Av dette skapte Han dets make. Fra disse to

har Han spredt utover menn og kvinner i hopetall. Frykt Gud, ved

hvis ordning dere har samkvem, og slektene består, Gud våker

over dere. (4:1)

Hun påpeker at dette verset beskriver skapelsen av mennesket med det kjønnsnøytrale arabiske ordet nafs, som gjelder bade menn og kvinner. På denne bakgrunnen slår Hassan fast at skapelsen er basert på likhet mellom de to kjønnene. I motsetning til korantolkninger som gir menn prioritet i skaperverket, hevder Hassan at kvinnen verken er skapt utelukkende for eller avmannen, men på samme tid og ut fra samme utgangspunkt.

[…]

Menn som kvinners formyndere?

Referanser til koranvers som vektlegger likhet og gjensidighet mellom ektefeller, inngår i flere intratekstuelle feministiske tolkninger, og brukes for å argumentere mot at Koranen inneholder et misogynistisk budskap. En tilsvarende tilnærming finnes i tolkninger av det mest omstridte verset innenfor muslimsk feministisk teologi, nemlig vers 4:34. Verset innledes på følgende mate: ≪Menn er kvinners formyndere [qawwamun]≫. Stridens kjerne har vært hva det arabiske ordet qawwamun faktisk betyr. Pa bakgrunn av vers 4:34 finnes det tolkninger som presenterer menn som overordnet kvinner og som deres formyndere.

Slike tolkninger har vært toneangivende for definisjoner av forholdet mellom ektefelleri det muslimske ekteskapet, og har i praksis medført at en gift kvinne ma ha sin ektemanns tillatelse til å ta arbeid eller til a reise utenlands, ifølge enkelte lands lovgivning. Verset utgjør derfor et tilbakevendende tema i feministiske diskusjoner. Kjente muslimske feminister som Amina Wadud, Riffat Hassan og libanesiskamerikanske Azizah Al-Hibri, som er professor emerita i juss ved universitetet i Richmond i USA, har alle argumentert for at qawwamun refererer til det å ha forsørgeransvar i en familie. Ifølge Amina Waduds lesning er også qiwama (rollen som qawwamun) situasjonsbestemt, noe som innebærer at dersom en husholdning forsørges av en kvinne, så vil familiens qiwama også tilfalle henne.12 Asma Barlas hevder på sin side at Koranen beskriver menn som kvinners beskyttere, og ikke som verger eller formyndere.

≪Og gi dem stryk…≫

En vel så problematisk og omdiskutert del av dette koranverset [vers 4:34] finnes i versets siste avsnitt, som ifølge enkelte tolkninger legitimerer at menn kan slå sine hustruer dersom de ikke er lydige:

Dem som dere frykter oppsetsighet [nushuz]

fra, skal dere formane, gå ikke til sengs med

dem og gi dem stryk [idribuhunna].

Dette er et vers som samtlige feministiske koranfortolkere strever med. I sin bok fra 2016, Women in the Quran: An Emancipatory Reading, anvender marokkanske Asma Lamrabet intratekstuell metode for å finne fram til hva ordet idribuhunna innebærer.

Til daglig jobber Lamrabet som patolog ved Avicennasykehuset i Rabat [Marokko] , men hun bedriver også korantolkninger og engasjerer seg i spørsmål om likestilling i islam. Ifølge Lamrabets lesning forekommer ordet daraba (roten av ordet adribuhunna) mer enn tjue ganger i Koranen, men da i betydningen ≪dekke≫, ≪gi≫, ≪gå≫, ≪følge≫, ≪snu vekk fra≫, ≪forlate≫, eller ≪endre≫. Lamrabet stiller seg derfor tvilende til at ≪gi dem stryk≫ kan være riktig. Videre trekker hun paralleller mellom bruken av ordet daraba i vers 4:34 og i øvrige koranvers (som 33:44), hvor daraba refererer til det å slå, men på en symbolsk måte. Lamrabet konkluderer dermed med at vers 4:34 ikke tillater vold i ekteskapet.

Azizah al-Hibri og Amina Wadud har også analysert dette verset. Al-Hibri hevder i en artikkel fra 2003 at når vers 4:34 leses i lys av resten av Koranen, framstår voldsbruk i ekteskapet som totalt uakseptabelt. På tilsvarende måte har også Wadud i sin bok fra 1992 argumentert for at vers 4:34 i seg selv ikke er tilstrekkelig til å godkjenne voldsbruk i ekteskapet. Hun viser til koranvers 4:128 som hun mener omhandler et tilsvarende tema:

Hvis en kvinne frykter mishandling eller

likegyldighet fra sin mann, er det ikke galt av

dem om de finner en ordning seg imellom, for

fredelig ordning er best.

Slik Wadud ser det, beviser dette verset at Koranens universelle budskap er å forby vold i ekteskapet. [...]

FRA «KORANEN ER EN GRØNN BOK»

Shoaib Sultan

(Teksten under er et utdrag fra en artikkel i Samtiden 1/2017, s. 64-67. Sultan er politiker i Miljøpartiet De Grønne og medlem av Oslo bystyre. Har er tidligere sekretær i Islamsk Råd og jobber nå som rådgiver for Antirasistisk Senter.)

[...]

Klimakamp og materialisme

Miljø- og klimautviklingen er noe vi alle bør være bekymret over. Livet i seg selv er hellig, ifølge islam. Det samme kan sies om alt i naturen: ≪Hele jorden er en moske≫, som profeten skal ha sagt. Mange vers i Koranen handler om naturen, jorden og dens ressurser.

Mennesket presenteres som en forvalter på vegne av Gud, med det ansvaret man skal være seg bevisst som følge av dette. Dette innebærer, slik jeg og mange andre forstår det, ikke bare et ansvar overfor andre mennesker, men hele skaperverket, om å behandle dette med respekt og ansvarlighet. Koranen fokuserer i veldig stor grad på naturen som et bevis på Guds eksistens og advarer mot å forpurre balansen i naturen:

Himmelen har Han hevet opp. Han har satt

Vekten (likevekten), så kluss ikke dere med

vekten, men gi rett vekt, og snyt ikke på

vekten! Jorden har han lagt på plass for alle

skapninger. (55:7–10)

Mennesket er ikke herre over naturen, men forvalter den, og med det følger et ansvar man må svare for på dommens dag. Den materialismen vi ser råde i dag, ≪eie-mest-mentaliteten≫, som Koranen kaller den, fordømmes kraftig:

Eie‑mest-mentaliteten opptar dere, til dere

går til gravene! (102:1–2)

Og så, på den dag, skal dere visselig få svare

for velstanden. (102:8)

Koranen peker også på overforbruk som et problem. Mennesket skal høste av naturen, men ikke misbruke og ødelegge den.

Det er Han som har latt vokse frem haver med

og uten vintrær pa rekker, palmer og vekster

med forskjellige slags frukter, oliven og

granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter

når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er

på innhostingsdagen, men sløs ikke! Han liker

ikke sløsere! (6:141)

Det finnes fortellinger om hvordan profeten Muhammed skapte fristeder og naturreservater for planter og dyr, på arabisk kalt hima, et ord som bokstavelig kan oversettes til ≪beskyttet område≫. Han oppmuntret til å behandle naturen med respekt og ansvarlighet og skal ha sagt noe slikt som at enhver som plantet et tre, ville få Herrens gunst så lenge levende vesener fikk nytte av det. For muslimer er det derfor en god gjerning å plante trær. Profeten oppfordret også sterkt til å dele, spesielt hvis det gjaldt å dekke grunnleggende behov. Dette prinsippet går det an å slutte seg til, enten man er troende eller ikke.

Religionens rolle i klimakampen

Religion er en kraft, en sterk kraft, og – til en viss grad, i alle fall – en voksende kraft. En kraft jeg mener kan rettes mot de store utfordringene vi står overfor. Utfordringen til de ulike religiøse lederne er å greie å mobilisere til klimakamp. De må finne religiøst baserte budskap som inspirerer til klimatiltak, på et personlig plan så vel som på et samfunnsmessig. Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt den ene eller den andre religionen er rett. Vi muslimer bør dermed kappes i gode gjerninger med andre, som Koranen uttrykker det.

Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere

til et samlet trossamfunn, men Han ønsket å

stille dere på prøve ved det Han har gitt dere.

Så kappes i a gjøre det gode! Til Gud skal

dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for

det dere var uenige om. (5:48)

Avslutningsvis vil jeg ta opp en siste oppfordring til oss alle fra Koranen, noe som er verdt a ta inn over seg uansett om vi tror på Gud eller ikke:

Den Barmhjertiges tjenere er de som vandrer

ydmykt på jorden, som når de uvitende tiltaler

dem, svarer: ≪Fred!≫ (25:63)

Vi har sett at det er mye materiale i Koranen og muslimske tradisjoner for den som vil møte klimatrusselen. Utfordringen for hver og en av oss er å faktisk ta tak, på personlig så vel som samfunnsmessig nivå, slik at vi kommer oss gjennom denne krisen og skaper en bedre fremtid for kommende generasjoner.

KORANEN OG SAMTIDSKUNSTEN

Selene Wendt

(Teksten under er et utdrag fra en artikkel i Samtiden 1/2017, s. 51-63. Selene Wendt er kurator og tidligere leder ved Stenersenmuseet.)

[...]

Dessverre er det ikke alltid at en respektfull tilnærming til det hellige blir like positivt mottatt. ZOULIKHA BOUABDELLAHs installasjon Silence (2014) fikk en uventet dobbeltbetydning da den ble fjernet allerede før hun skulle vise den i 2015 på Pavillon Vendome i Clichy, Frankrike. Bouabdellah selv er født i Russland i 1977, av algerisk avstamming, og lever og arbeider i Frankrike og Marokko. Silence består av stiletthæler som er forsiktig plassert på bønnetepper. Bouabdellah har uttalt at hun gikk med på å fjerne arbeidet for å unngå kontrovers og mulige represalier. Dette til tross for at målet med verket var å initiere en dialog rundt identitet, kvinner og islam, og til tross for at det allerede hadde vært vist flere andre steder i verden. Paradoksalt nok fikk arbeidet enda større betydning som følge av denne selvsensuren.

Det finnes flere versjoner av Silence, men den største består av 28 bønnetepper der selskapssko står forsiktig plassert på et sirkulært hull som er kuttet ut i midten av hvert teppe. Som kjent skal sko fjernes når man entrer en moske, før man setter seg ned for å be. Bønneteppene symboliserer hellig grunn, selv om de vises i gallerisammenheng.

Dermed kan fremstillingen av sko på disse teppene virke provoserende, for ikke å snakke om hva det innebærer å klippe hull i dem. Samtidig er altså skoene direkte plassert i et hull på gulvet, slik at verket også kan tolkes dithen at de ikke står på hellig grunn. Med Silence utfordrer Bouabdellah grensene mellom det hellige og det profane på en ganske eklatant mate. Den uvanlige sammensetningen av et sterkt religiøst symbol med noe stereotypisk feminint kan tolkes som en kommentar til muslimske kvinner som står mellom to verdener. Slik løfter Bouabdellah forsiktig på sløret for å kommentere kvinners forhold til islam, og belyser motsetningen mellom det tradisjonelle og det samtidsaktuelle, mellom øst og vest, og mellom respekt for islam og fascinasjon for det vestlige. Bouabdellah er opptatt av å utfordre grenser for å skape interessante, nødvendige dialoger rundt kultur og kjønn. Som kvinne med arabisk-muslimsk bakgrunn opplever hun det som umulig å skille kunsten sin fra temaer som kulturell tilhørighet og feminisme. At hun likevel valgte å demontere Silence, sier noe om viktigheten av en mer åpen dialog rundt islam og kvinners posisjon i religionen: Slik levde kunstverket, ufrivillig, opp til sin tittel. [...]