Tekstoppgave: Platons hulelignelse

Staten er Platons hovedverk. Platons skrifter er dialoger der Sokrates samtaler med forskjellige personer. I dette utdraget er Sokrates i samtale med sin yngre venn Glaukon. På denne måten presenteres hulelignelsen, den mest kjente framstillingen av Platons idélære. Utdraget er oversatt av Anfinn Stigen. Se presentasjon av Platon i læreboka, s. 254-256.

HULELIGNELSEN

- Og nå, sa jeg [Sokrates], må du, hva utdannelse og mangel på utdannelse angår, sammenligne vår natur med en slik tilstand som denne: Forestill deg noen mennesker som bor i en slags underjordisk hule med en inngang som i hulens fulle bredde åpner seg mot lyset. Her har de vært fra barnsben av, med lenker om ben og hals, så de må bli hvor de er og bare kan se rett fram, for på grunn av lenkene kan de jo ikke snu hodet. Et lysende bål brenner et stykke over og bak dem, og mellom det og de lenkede er det lagt en vei. Forestill deg at det langs denne vei er reist en mur, liksom de forhøyninger som fremviserne i et dukketeater har mellom seg og tilskuerne og som de viser fram dukkene over.

- Jeg ser det for meg, sa Glaukon.

- Forestill deg altså at det langs denne muren går mennesker som bærer alle slags redskaper, som rager opp over muren, og figurer som ligner mennesker og andre levende vesener, og som er laget av stein og tre og annet materiale; og naturligvis er det noen av disse bærere som snakker andre som ikke sier noe.

- Det var et underlig bilde, sa han, og noen underlige fanger.

- Ja, men de ligner oss, sa jeg, for tror du for det første at de kan ha sett annet av seg selv og hverandre enn skyggene som på grunn av ilden kastes inn mot hulens bakvegg rett overfor dem? […] I det hele tatt, sa jeg, ville slike mennesker mene at virkeligheten ikke var noen annet enn de skygger redskapene dannet.

- Det må de nødvendigvis mene, sa han.

- Tenk over, sa jeg, hvordan det ville gå om de ble løst fra lenkene og helbredet for sin uforstand, hvis det hendte dem følgende. Når en av dem ble løst og plutselig ble tvunget til å reise seg, snu hodet og gå ut og rette blikket mot lyset, ville alt det han gjorde, volde ham smerte, og på grunn av det skarpe lys ville han ikke kunne få øye på de ting hvis skygger han før hadde sett. Og hva tror du han ville si hvis noen sa til hamat det han før hadde sett, var det rene narrespill, men at han nå var kommet til værende nærmere og var vendt mot noe virkeligere og derfor så riktigere, og man så pekte på hver enkelt av de ting som for forbi og ved å stille spørsmål tvang ham til å si hva det var? Tror du ikke at han ville være i villrede og mene at de ting han før så, var mer virkelige enn det man nå viste ham?

- Mye virkeligere, sa han. [...]

- Det kreves altså tilvenning, vil jeg tro, før han skulle kunne se tingene der oppe. Og i begynnelsen vil han lettest se skyggene, og deretter speilbilder av mennesker og andre ting i vann, og enda senere disse ting selv. […] Og til slutt antar jeg han vil kunne se solen, ikke speilbilder av den i vann eller andre steder hvor den ikke hører hjemme, men selve solen på sitt eget sted, og vil kunne betrakte den som den er.

Hentet fra Platon, Staten, utdrag fra 7. Bok, gjengitt i Anfinn Stigen (red.), Filosofiske tekster 1, Oslo 1979, s. 39-42.

Oppgaver:

1.) I begynnelsen av tekstutdraget blir det klart at det som kommer er en lignelse. Hvordan beskrives dette? Hva er det som sammenlignes her?

2.) Teksten er en dialog mellom Sokrates og Glaukon. Pek på de viktigste kjennetegnene ved den samtalen som utspiller seg i denne teksten.

3.) Hovedpersonen i lignelsen gjennomgår en utvikling som kan beskrives som en frigjøring. Beskriv hva som skjer.

4.) Bruk tekstutdraget til å oppsummere sentrale tanker i Platons filosofi.