Tekstoppgave: Tre muslimske stemmer

Nedenfor finner du tre tekster som gir nokså forskjellige bilder av islam. Les tekstene og løs oppgavene under.

Om de tre kildene:

 Kilde 1, Tekst av Sayyid Qutb: Egyptiske Qutb (1906-66) beskriver islamske samfunn i skarp motsetning til såkalte jahiliyya-samfunn. I hans mest kjente bok Milepæler som utdraget under er hentet fra, gir han blant annet uttrykk for disse synspunktene. Radikale islamister som har tatt i bruk terror i sin kamp mot Vesten og korrupte muslimske ledere, har funnet støtte hos ham, selv om Qutb også kan tolkes i mer moderate retninger. Utdraget her er fra utgivelsen til L.S.P. Forlag 2004, s. 103-104 og er oversatt av Nora S. Eggen.

 Kilde 2, tekst av Tariq Ramadan: Ramadan er født i Sveits og er professor i filosofi ved universitetet i Geneve. Han er barnebarn av den egyptiske grunnleggeren av Det muslimske brorskap Hassan al-Banna. Brorskapet ble opprettet i 1928 og har vært en viktig forløper for den moderne islamistiske bevegelsen som dette har den arabiske våren i 2011 har fått politisk makt i flere arabiske land. Selv er Ramadan sentral innenfor euroislam. Utdraget nedenfor er hentet fra boka "At være europæisk muslim", som ble utgitt på fransk i 1999, dansk oversettelse i 2002. Utdraget er oversatt og forkortet noe fra den danske utgaven (s. 265-266).

 Kilde 3, Shirin Ebadis Nobeltale: Ebadis fikk Nobels fredspris i 2003. Med fare for sin egen sikkerhet har hun jobbet for menneskerettigheter i Iran, for kvinner og barn mot prestestyret. Hun var Irans første kvinnelige dommer, men måtte gå fra stillingen da det konservative presteskapet overtok styringen av landet i 1979. Ebadi har siden da jobbet som forsvarsadvokat. Spesielt for forfulgte og deres familier. Hun har også skrevet flere bøker om kvinner og barns rettigheter. En av hennes viktigste kampsaker er at kvinner og menn i Iran skal ha de samme rettighetene. Teksten under er trykket i Morgenbladet, 12.-18. desember 2003.

Oppgaver

1. Hva slags syn på islam og på samfunnet gir hver av tekstene uttrykk for? Finn minst ett nøkkelsitat i hvert tekst som begrunner svaret ditt.
2. Formidles noen bestemte islamske verdier? I så fall hvilke.
3. Sammenlign tekstene. Pek både på likheter og klare forskjeller.

Denne oppgaven egner seg godt som gruppeoppgave i klassen. Dere kan fordele tekstene mellom dere og supplere / erstatte noen av dem med andre muslimske stemmer.

Kilde 1, Om det islamske samfunnet og jahiliyya-samfunnet

(Ordforklaringer: jihiliyya – betegner her levemåter og samfunn som er i strid med islam, implementere – sette ut i live.)

Islam kjenner bare to typer samfunn, det islamske samfunnet og jahiliyya-samfunnet.

Det islamske samfunnet er et samfunn der islam er implementert i tro og tilbedelse, i shari´a og system, i etikk og atferd. Mens jahiliyya-samfunnene er samfunn der islam ikke er implementert, der islams tro og forestillinger, verdier og vurderinger, system og normer, etikk og atferd, ikke er rådende.

Uansett om det blir bedt, fastet og reist på pilegrimsferd til Mekka, er ikke det islamske samfunnet et samfunn som består av folk som kaller seg selv muslimer uten å følge den islamske shari´a som samfunnets lov. Det islamske samfunnet er ikke et samfunn der folk konstruerer sin egen islam – forskjellig fra det Gud, opphøyet er Han, har bestemt og Profeten, Gud velsigne ham og gi ham fred, har formidlet – og for eksempel kaller den progressiv islam.

Jahiliyya-samfunnet tar mange forskjellige former. Det kan ta form av et samfunn som benekter Guds eksistens, opphøyet er Han, med et system som kalles vitenskapelig basert sosialisme. Det kan ta form av et samfunn som ikke benekter Guds eksistens, opphøyet er Han, men som bare tilkjenner Ham makten over himlenes rike, og ikke jordens. Dermed implementeres ikke Hans shari´a i ordningen av livet, og Hans shari´a styrer ikke de verdiene Han har fastlagt for menneskelivet. Menneskene får tilbe Gud i synagoger, kirker og moskeer, men de får ikke la seg lede av Guds shari´a. Slik benektes eller underkjennes Guds guddommelighet på jorden, slik Hans, Den opphøyedes, ord beskriver: ”Han er det, som er Gud i himmelen og Gud på jorden.” (Sure 43:84).

Følgelig er ikke et slikt samfunn i tråd med Guds religion, slik Hans ord definerer den: ”[…] Avgjørelsen tilligger Gud alene. Han har bestemt at dere skal tilbe Ham alene. Dette er religionen som står fast. […]” (Sure 12:40). Derfor er det et jahiliyya-samfunn, selv om Guds eksistens stadfestes og folk er fri til å utføre religiøse ritualer i synagoger, kirker og moskeer.

Det islamske samfunnet er, i egenskap av å være islamsk, det eneste siviliserte samfunnet.

Kilde 2, Om å være europeisk muslim

Islam er først og fremst et uttrykk for den altavgjørende forbindelsen mellom hjertets liv og Gud. Det utbredte negative bildet av islam har i dag fullstendig overskygget denne siden av islamsk lære (…) Islam er en livsforståelse som styrer de troende i retning av spiritualitet og meditasjon over livets mening. Det er både en enkel og meget krevende livsform. Den krever av muslimen at han eller hun gjør sitt ytterste for å være et bedre menneske i morgen enn i dag, og for – uansett omkostningene – å velge generøsitetens, ærlighetens og rettferdighetens vei.

Muslimer i Europa må delta i den nødvendige debatten om tro, spiritualitet og verdier i en moderne og postmoderne tid. Deres nye tilstedeværelse kan bli et positivt speil, som betraktes som en åpenbaring heller enn noe aggressivt. Muslimer vil nemlig bli nødt til å stille spørsmål – ikke alene, ikke mot hele samfunnet, men nå sammen med sine medborgere i kraft av en oppriktig og ekte felles interesse. Det betyr at et omfattende engasjement til fordel for dialog om etiske så vel som religiøse spørsmål bør fremmes fra grasrota og hele veien opp til de ledende spesialiserte institusjoner i alle vestlige land: ”Hør, dere mennesker, Vi har sannelig skapt dere av (en) mann og (en) kvinne, og Vi gjorde dere til folk og stammer for at dere kan lære av hverandre.” (Koranen 49: 13). Den åpne betydningen av dette verset er et krav om at medlemmene av bestemte nasjoner og stammer skal gjøre sitt ytterste for å lære å kjenne sine medmennesker fra andre grupper. Den underliggende betydningen er derimot at mennesker av samme nasjon allerede kjenner hverandre. Det er innlysende og må tas for gitt. Men nettopp dette kan langt fra tas for gitt i dag, og medlemmene av vestlige pluralistiske samfunn, både muslimer og ikke-muslimer, bør forsøke å nå fram til denne tilsynelatende innlysende og i alle fall avgjørende tilstand.

Det er klare tegn på utilstrekkelig borgerutdannelse blant de unge i nesten alle europeiske land. De er ikke lenger interessert i politikk, og de kjenner dårlig til hvordan de nasjonale institusjonene og de forskjellige utøvende og lovgivende organene fungerer. Denne holdningen er imidlertid den samme hos et stort antall muslimer. De betrakter altfor ofte de politiske institusjoner som uvedkommende for deres liv i Europa. Det hersker en betydelig uvitenhet blant muslimer med hensyn til lover og politiske institusjoner og forskjellige beslutningsnivåer i det landet der de bor. Vi bør sikre alle former for borgeropplysning blant muslimer. I lys av de islamske kildene bør lederne av de muslimske organisasjonene først og fremst fremme de sosiale og det politiske engasjementet på lokalt plan for slik å gjøre unge muslimer kjent med det politiske landskapet. Det kan gjøres på flere måter, for eksempel ved å arbeide sammen med andre lokale organisasjoner, arrangere borgerinstruksjon for både muslimer og ikke-muslimer og avholde møter med lokale myndigheter. Til sammen kan slike ting føre til et virkelig møte basert på en felles følelse av gjensidig ansvar. Den naturlige konsekvensen av en slik prosess blir et mer effektivt engasjement på det sosiale området.

Tro er ifølge islam knyttet til rettferdighetsprinsippet som må forsvares under alle omstendigheter. Hvis det å være muslim er å handle, er det en plikt og et ansvar å være aktiv i de vestlige samfunn. Inntil nå har muslimer vært vant til å stå alene og har ofte trodd at når det var umulig å stole på samfunnet på det religiøse området, var situasjonen den samme når det gjaldt sosiale problemer mer generelt. Denne forvirringen, der man blander sammen den religiøse undervisningen i Vesten med det sosiale engasjementet, har ført til en isolering av muslimske organisasjoner på alle plan, fra grasrota til det akademiske plan. Og enda alvorligere: Denne isoleringen har fratatt muslimske foreninger den sosiale anerkjennelsen som er så viktig for å holde menneskers energi og engasjement oppe, uansett trosstyrke. Kvinner og menn – unge, halvvoksne og voksne – har behov for anerkjennelse fra deres likemenn, og et samfunn krediterer bare dem som det kjenner og anerkjenner. (…) Muslimers religion krever av dem, at de arbeider for mer rettferdighet, men dette betyr virkelig ikke at de kun skal beskjeftige seg med seg selv og ikke samarbeide med alle som forsøker å reformere samfunnet i den menneskelige verdighets og respekts navn.

(Fra Tariq Ramadan, At være europeisk muslim, 2002 (fransk utgave 1999))

Kilde 3, Shirin Ebadis tale ved tildelingen av Nobelprisen

Mine damer og herrer, la meg få lov til å fortelle litt om mitt land, region, kultur og tro. Jeg er iraner. Jeg nedstammer fra Kyros den store. Det var denne keiseren som erklærte, da han nådde maktens tinder for 2500 år siden, at ”…han skulle ikker herske over folket hvis de ikke ønsket det. Og [han] lovet ikke å tvinge noen til å bytte religion og tro og garantere frihet for alle.” Kyros den stores charter er et av de viktigste dokumenter å se på i menneskerettighetenes historie. Jeg er muslim. I Koranen er islams Profet sitert for å ha sagt: ”Du skal ha din tro og jeg min religion.” Den samme guddommelige boken oppfatter det som alle profeters kall å oppfordre alle mennesker til å verne om rettferdighet.

Etter fremveksten av islam er iransk sivilisasjon og kultur blitt gjennomsyret av og fylt med menneskekjærlighet, respekt for andres liv, tro og livssyn, utbredelse av toleranse og kompromiss og unngåelse av vold, blodsutgytelser og krig. De store personlighetene i iransk litteratur, særlig i den gnostiske litteraturen, fra Hafiz, Mowlavi (bedre kjent i vesten som Rumi) og Attar, til Saadi, Sanaei, Naser Khosrow og Nezami, er talsmenn for denne humanitære kulturen. Deres budskap går klart frem av dette diktet av Saadi: ”Adams sønner er lemmer på samme kropp siden de ble skapt av samme stoff. Når skjebnen gjør at ett lem får vondt, blir ikke de andre lemmene upåvirket.”

Det iranske folket har stridd med konflikter mellom tradisjon og modernitet som har avløst hverandre i over 100 år. Noen har gått tilbake til de gamle tradisjonene og har forsøkt å se verden gjennom sine forgjengeres øyne og å takle problemer og vanskeligheter i dagens verden ved hjelp av de gamles verdier. Men mange andre forsøker å gå videre i takt med hvordan verden utvikler seg for ikke å sakke akterut i forhold til sivilisasjonens, utviklingens og fremskrittets karavane, samtidig som de respekterer sin historiske og kulturelle fortid, religion og tro. Det iranske folk har særlig de siste par årene vist at de oppfatter deltakelse i offentlige anliggender som en rettighet og at de selv ønsker å bestemme over sin skjebne. Denne konflikten er ikke noe som kun oppleves i Iran, men i mange muslimske land. Enkelte muslimer har forsvart og fortsetter å forsvare despotiske regjeringer under påskudd av at demokrati og menneskerettigheter ikke er forenlig med islamske læresetninger og den tradisjonelle strukturen i det islamske samfunn. I realiteten er det ikke så enkelt å herske over et folk ved hjelp av tradisjonelle patriarkalske og paternalistiske metoder, når folket kjenner sine rettigheter.

Islam er en religion hvor den første prekenen til Profeten starter med ordet ”Si!” Koranen sverger ved pennen og det som pennen skriver. En slik preken og et slikt budskap kan ikke stå i motstrid til viten, kunnskap, klokskap, menings- og ytringsfrihet og kulturell pluralisme. Den sørgelige diskrimineringen som kvinner lider under i islamske stater, så vel på det sivilrettslige området som når det gjelder sosial, politisk og kulturell rettferdighet, har også sine røtter i den patriarkalske og mannsdominerte kulturen som råder grunnen i disse samfunnene, og ikke i islam. Denne kulturen tolererer ikke frihet og demokrati, akkurat like lite som den tror på like rettigheter for menn og kvinner og på kvinners frigjøring fra menns overherredømme (fedre, ektemenn, brødre …), fordi dette vil true den historiske og tradisjonelle stillingen som denne kulturens herskere og voktere innehar. Nobelkomiteens beslutning om å tildele meg Fredsprisen for 2003, som den første iraner og den første kvinne fra et muslimsk land, gir inspirasjon til meg og til millioner av iranere og innbyggere i islamske stater; og det gir håp om at vi i vår innsats, våre bestrebelser og vår kamp for å forsvare menneskerettighetene, samt å få innført demokrati i våre land, kan regne med det internasjonale sivile samfunns støtte og solidaritet. Denne prisen tilhører det iranske folk. Den tilhører folket i islamske stater, og den tilhører folket i sør for innføring av menneskerettigheter og demokrati.