Tekstoppgave: Etikk og dyrs rettigheter

Den australske filosofen Peter Singer er en omdiskutert talsmann for dyrs rettigheter. I sitt forsvar for dyrene har han bevisst bygd ned skillet mellom mennesker og dyr og pekt på grunnleggende likheter og ikke vektlagt forskjellene. Kritikerne mener han dermed også truer menneskeverdet i en tid der det mer enn noen gang trenger forsvarere.

I sin mest kjente bok Dyrenes frigjøring fra 1975 hevder Singer at enhver som kjemper for likestilling mellom kjønnene og kjemper mot rasisme, men ikke forsvarer dyrenes rettigheter, er inkonsekvent og hyklerisk. Singer henter inspirasjon fra den såkalte utilitarismen – en moralfilosofisk gren som legger vekt på at den handling er god som fører til mest mulig lykke for flest mulig. For Singer omfatter flest mulig også dyrene. Les mer om utilitarismen i I samme verden på s. 293.

Oppgave

1.) Hvilken grunnleggende likhet mellom mennesker og dyr er det Singer framhever i denne teksten? Hva er den etiske konsekvensen Singer trekker av denne likheten? Er du enig med Singer? Hva slags motforestillinger er det mulig å reise?

2.) Dyrevern til debatt

Problemstilling: Er det etisk forsvarlig å bruke forsøksdyr i medisinsk forskning og i næringsforskning?

Forberedelse: Del klassen inn i grupper som samles om ulike synspunkter. I debatten kan dere benytte Singers begrunnelser aktivt. Nedenfor finner dere nettsteder som gir argumenter til støtte for ulike oppfatninger. I læreboka I samme verden finner dere en oversikt over forhold som kan være etisk relevante, også i denne diskusjonen (se spesielt s. 290-297 og s. 300-304). I debatten bør dere utfordre hverandre spesielt på hva slags syn dere egentlig har på menneskeverd og dyreverd. Ordstyreren bør få mulighet til å styre debatten slik at flest mulig argumenter kommer til uttrykk. Vurder å la en representant for hvert syn innlede.

Kilde

Om dyrs rettigheter

Verken vår omsorg for andre eller vår vilje til å ta hensyn til deres interesser, bør være avhengig av hvordan de er eller hvilke evner de tilfeldigvis har. Nøyaktig hva som kreves av oss når vi skal vise omsorg eller ta hensyn, kan variere avhengig av egenskapene til dem som berøres av det vi gjør. Omsorg for de oppvoksende barnas velbefinnende i Amerika krever at vi lærer dem å lese. Omsorg for grisens velbefinnende krever kanskje ikke annet enn at vi lar dem få oppholde seg sammen med andre griser på et sted der det er tilstrekkelig med mat og rom til å bevege seg. Men det grunnleggende elementet – det å ta hensyn til vesenets interesser, uansett hva de måtte være – må, i henhold til prinsippet om likestilling, utvides til å omfatte alle vesener, svarte eller hvite, menn eller kvinner, menneskelige eller ikke-menneskelige. […]

Evnen til å lide – eller mer nøyaktig, til å lide og / eller til å nyte og bli glad – er ikke et hvilket som helst kjennetegn, som evnen til å snakke et språk eller beherske høyere matematikk. […] Evnen til å lide og nyte er en forutsetning for å ha interesser overhodet, en betingelse som må være oppfylt før vi kan snakke om interesser på en meningsfull måte. Det ville være nonsens å hevde at en stein ikke var interessert i å bli sparket nedover veien av en skolegutt. En stein har ikke interesser fordi den ikke kan lide. Ingenting vi kan gjøre med den ville påvirke dens velferd. Evnen til å lide er imidlertid ikke bare nødvendig, men også tilstrekkelig for oss til å si at et vesen ikke har interesser – i hvert fall en interesse i å unngå lidelse. En mus er for eksempel ikke interessert i å bli sparket nedover veien, for den vil i så fall lide. […]

Hvis et vesen lider, vil det aldri være moralsk forsvarlig å la være å ta hensyn til denne lidelsen. Uansett hvilken natur dette vesenet har, krever prinsippet om likestilling at dets lidelse likestilles med samme form for lidelse hos ethvert annet vesen – så langt det er mulig å foreta en omtrentlig sammenligning. Hvis et vesen ikke er i stand til å lide, eller til å føle velbehag eller glede, finnes det ingenting å ta hensyn til. Derfor er grensen for evnen til å føle (termen må forstås som en praktisk om enn ikke helt nøyaktig forkortelse for evnen til å lide og / eller oppleve glede) den eneste forsvarlige grensen for hensyn til andre veseners interesser. Å trekke denne grensen ut ifra en annen egenskap som intelligens eller rasjonalitet, ville være å trekke den på vilkårlig måte. Hvorfor ikke velge et annet kjennetegn, som hudfarge?

Rasister krenker prinsippet om likestilling ved å legge større vekt på interesser som tilhører medlemmer av deres egen rase når disse er i konflikt med interessene til en annen rase. Mannssjåvinister krenker prinsippet om likestilling ved å favorisere deres eget kjønns interesser. På samme måte tillater speciesister sin egen arts interesser å sette andre arters sterkere interesser til side. Mønsteret er det samme i alle tilfellene.

Ordforklaring: Speciesist – (et ord som Singer har funnet opp) talsmann for en bestemt art, i praksis et menneske som hevder menneskets rettigheter på bekostning av andre arter.

Fra Peter Singer, Dyrenes frigjøring, Spartacus Forlag, Oslo 2002, s. 6-9