Tekstoppgave: Humanismen utfordres

I boka Det egoistiske genet fra 1976 tok den britiske biologen Richard Dawkins for seg utviklingen innenfor biologien etter oppdagelsen av DNA-molekylet i 1953. Han la særlig vekt på framveksten av genforskningen. Men mest oppmerksomhet fikk han for sine synspunkter på menneske og liv, synspunkter han hevdet var naturlige konsekvenser av genforskningen. Dawkins kastet fram muligheten for at livet like gjerne kunne betraktes fra geners perspektiv som fra individers synsvinkel. Genene kjemper mot hverandre for å overleve og behøver individer med best mulig evne til overlevelse og forplantning, for å sikre videre eksistens, hevdet Dawkins.

En slutning som er lett å trekke, er at all god moral da til syvende og sist bare er det egoistiske genets skalkeskjul. Selv reserverer Dawkins seg mot en slik forståelse når han i innledningen skriver: ”La oss forstå hva våre egne egoistiske gener driver med, for da kan vi i det minste ha en sjanse til å forvirre planene deres, noe som ingen andre arter noen gang har forsøkt.” (S. 29 i den utgaven som utdraget nedenfor er hentet fra.) Men både kritikere og støttespillere har hevdet at det er vel så rimelig, slik Dawkins legger tankene sine fram, å tenke at det er genene som har styringen, også hos menneskene.

Oppgaver til dette stoffet

1.) Les teksten under. Hva mener Dawkins med uttrykket ”det egoistiske genet”? De færreste vil i dag hevde at gener ikke har noe å si for hva et menneske er. Spørsmålet er hvor stor betydningen er. Diskuter spørsmålet der både argumenter for Dawkins´ syn og relevante innvendinger får plass.

2.) Som en kjent og markant religionskritiker har Dawkins høstet mye anerkjennelse fra livssynshumanister. Men hans syn på mennesket er omdiskutert innenfor livssynshumanismen. Diskuter hvorvidt Dawkins´ synspunkter er i konflikt med dette livsssynet. (Se også s. 238-240 og s. 282-284 i I samme verden).

Det egoistiske genet (utdrag)

Individer er ikke stabile, de er flyktige. Også kromosomer stokkes inn i glemselen, akkurat som en korthånd snart etter at den er delt ut. Men kortene selv overlever stokkingen. Kortene er genene. Genene ødelegges ikke av overkrysningen, de skifter bare partner og marsjerer videre. Naturligvis marsjerer de videre. Det er deres oppgave. De er replikatorene, og vi er deres overlevelsesmaskiner. Når vi har gjort nytten, slenges vi bort. Men gener er beboere i et geologisk tidsperspektiv. Gener varer evig. […]

Det er genets potensielle udødelighet som gjør det til en god kandidat til å være den grunnleggende enheten i naturlig seleksjon. Men nå er øyeblikket kommet til å understreke ordet ”potensiell”. Et gen kan leve i millioner av år, men mange nye gener overlever ikke engang første generasjon. De få nye som lykkes, gjør det delvis fordi de har flaks, men hovedsakelig fordi de har det som trengs, og det betyr at de er flinke til å lage overlevelsesmaskiner. De har en virkning på fosterutviklingen i hver etterfølgende kropp som de befinner seg i, slik at det er litt mer sannsynlig at den kroppen får leve opp og forplante seg videre, enn det ville ha vært under påvirkning av et rivaliserende gen eller allel [alternativ utgave]. For eksempel kan et ”godt” gen sikre sin overlevelse ved å tendere til å utruste de på hverandre følgende kroppene som det befinner seg i, med lange ben som hjelper disse kroppene til å slippe unna rovdyr. Dette er et spesielt eksempel, ikke et universelt. Når alt kommer til alt, er ikke lange ben alltid et aktivum. De ville være et handikap for en muldvarp. Snarere enn å grave oss ned i detaljer, kan vi tenke oss noen universelle kvaliteter som vi kunne vente å finne i alle gode (det vil si langlivete gener)? Omvendt sagt, hvilke egenskaper kjennetegner øyeblikkelig et gen som ”dårlig”, ett som bare lever i kort tid? Det kan finnes flere slike universelle egenskaper, men én er særlig relevant for denne boken: på gen-nivå må altruisme være dårlig, og egoisme bra. […] Gener konkurrerer direkte med sine alleler [alternative utgaver] for å overleve, fordi deres alleler i genforrådet rivaliserer om deres posisjon i kromosomene i fremtidige generasjoner. Ethvert gen som opptrer på en slik måte at det øker sine egne overlevelsessjanser i genforrådet på bekostning av sine alleler, vil per definisjon, tautologisk, ha en tendens til å overleve. Genet er egoismens grunnleggende enhet.

Hentet fra Richard Dawkins, Det egoistiske genet, Humanist forlag 2002, s. 64-66. Første utgave på engelsk i 1976.