Lytteoppgave: Aktiv dødshjelp

Aktiv dødshjelp er et stadig tilbakevendende tema i offentlig debatt. 13. februar 2014 vedtok Belgia å fjerne den nedre aldersgrensen for aktiv dødshjelp. (Se lenke under). I dette landet har aktiv dødshjelp vært tilbudt voksne siden 2002.

NRK Verdibørsen tok opp spørsmålet mens Belgia behandlet saken i en sending 30. november 2013 (se lenke under, varighet: 11:57 minutter). Filosof Lars Johan Materstvedt som har arbeidet med aktiv dødshjelp som moralfilosofisk spørsmål i mange år, ble her intervjuet av programleder Aase Cathrine Myrtveit.

Les om aktiv dødshjelp i læreboka på s. 307-308. Forklar hva aktiv dødshjelp er og hva som gjør dette til et etisk dilemma.

Hør intervjuet og løs oppgavene under.

1.)    Materstvedt trekker fram situasjonen i Nederland der aktiv dødshjelp har vært tillatt siden 2001.

a)     Hvordan forklarer han at nederlendere er så sterke tilhengere av aktiv dødshjelp?

b)     Begrunnelsen for å ville ha hjelp til å dø har endret seg i Nederland. Hva har skjedd?

c)     Fremskrittspartiet er det eneste partiet i Norge som er for aktiv dødshjelp. (Men meningsmålinger viser at et    flertall i befolkningen støtter en legalisering.) Materstvedt er kritisk til partiets argumentasjon. Hvorfor det?

d)     Materstvedt er også selv kritisk til en lovendring. Hvordan begrunner han det?

2.) Tenk deg at en livssynshumanist og en muslim kommer i snakk om aktiv dødshjelp. Ta utgangspunkt i det du vet om etikken i disse to tradisjonene. Hvilke synspunkter tror du hver av dem vil gi uttrykk for? (Kari Vigeland, se kildetekst under, er livssynshumanist og tilhenger av aktiv dødshjelp. Se lenke til Morten Horn som argumenterer mot, med utgangspunkt i livssynshumanismen.)

3.) a) Hva mener du er særlig etisk relevant i diskusjonen om aktiv dødshjelp? Vis til grunnleggende verdier som melder seg og trekk inn pliktetikk, konsekvensetikk og dydsetikk (jf spørsmålene på s. 368) i diskusjonen. Forsøk å gjøre deg opp en mening om dette spørsmålet.

b) Spørsmålet kan også gjøres til gjenstand for debatt i klassen. Vær tydelig på å argumentere ut fra det dere oppfatter som etisk relevant, trekk aktivt inn etiske verdier og modeller og forsøk å lytte til hverandres synspunkter. (Dette kan også gjennomføres som et rollespill med tildelte synspunkter.)

Flere kilder som det er mulig å vise til:

TO SYN PÅ AKTIV DØDSHJELP

Uhelbredelig sykes meningsløse lidelse

Ikke alle opplever livet som verdifullt. Det finnes tilfeller der livet for uhelbredelig syke er blitt en lidelsesfull affære. Noen er så heldige å dø en lett og naturlig død, for andre blir livets sluttfase uutholdelig langtrukken og lidelsesfull. [...] I alle situasjoner hvor lidelsen trekker ut, er den syke avhengig av den behandlede leges innstilling. Pasienten har ingen rettigheter bortsett fra å nekte større inngrep i egen kropp, men heller ikke her kan man føle seg trygg når det gjelder akutt livreddende behandling, for legene trenger ikke å ta hensyn til viljeserklæringer når pasienten er blitt bevisstløs eller inkompetent. [...]

I all politikk er det tapere og vinnere. Skeptikere mot en legalisering av aktiv dødshjelp må sannsynliggjøre at farene for misbruk av aktiv dødshjelp er større enn hva som vinnes. Fordelene ved legalisering av aktiv dødshjelp i avgrensede situasjoner, kan man finne ved å gå til de uhelbredelig sykes meningsløse lidelse.

(Utdrag fra Kari Vigeland: Assistert død – en etisk utfordring,  Oslo 1996. Teksten er litt modifisert.)

Å stadfeste liv som uverdig

[…] I dagens samfunn er sjølvråderett mogeleg i større grad enn kanskje nokon gong før. Vi kan fritt velja utdanning, arbeid, venner, partnar, samlivsform, religion osv. Autonomi blir oppfatta som eit sentralt middel til sjølvrealisering. I dette lyset er sjølvbestemt død ei videreføring av ein ideologi som pregar mange menneske sitt liv. Har ein vore herre over livet, så kvifor ikkje også over den siste fiende, døden? Enkelte argumenterer som om autonomien står over alle andre moralske prinsipp og grunngir desse. Det er uttrykk for et bestemt etisk grunnsyn. Men som grunnlag for ein rettsstat kan autonomien vanskeleg overordnast alle andre verdiar. Då vil samfunnet måtta dansa etter individet si pipe uansett kva val individet gjer. Autonomien vil bli ein "gjøk i reiret", som set alle andre verdiar til side.

[…] Dei fleste vil avgrensa retten til aktiv dødshjelp til personar som er så og så sjuke eller gamle, så og så nær døden, eller så og så lidande. Eit slikt tilleggskriterium bryt med sjølvråderettens idé, nemleg at det er den enkelte som sjølv skal kunna definera kva han har behov for. Sagt på ein annan måte: Sjølvråderetten skal berre gjelda for nokre utvalde grupper. Men for kven?

Dette fører over til det andre hovedargumentet for ei legalisering [av aktiv dødshjelp]: Omsynet til å hindra liding. Det spring ut av eit ideal om "barmhjertighet", som står sentralt både i ulike religionar og i humanismen. Det er dette idealet som grunngir den store semja om å gi maksimal smertelindring og andre former for livshjelp. Men usemja blir stor når det er spørsmål om å nytta avliving som middel til å hindra liding.

Til dei som vil ta dette skrittet, vil eg stilla eit par kritiske spørsmål. Det eine er korleis ein vil avgrensa kva slag liding som skal kunna kvalifisera til aktiv dødshjelp. Umiddelbart tenkjer vel dei fleste på fysiske smerter, eit problem som moderne palliativ medisin har redusert mykje, men ikkje heilt eliminert. Fysiske smerter heng likevel nær saman med andre former for liding. Opplevinga av smertene kjem også an på pasienten sin psykiske tilstand, hans sosiale nettverk og om han ser meining i tilværet sitt. Det er difor vanskeleg, ja umogeleg å trekkja ei klar grense mellom fysisk, psykisk, sosial og eksistensiell liding. I argumentasjonen for aktiv dødshjelp blir det difor ofte nytta eit vidt lidingsomgrep, som omfattar alle desse aspekta. […] Det framstår tydelegvis for mange som uuthaldeleg å skulla gjennomleva kroppsleg forfall, hjelpeløyse og kanskje også fysiske smerter i livets sluttfase. Slike kjensler og redsler må vi ta på alvor. Men er det eit rett signal i denne situasjonen å akseptera drap som problemløysing? Då stadfestar samfunnet at sjukdom og liding gjer livet "uverdig", i staden for å stadfesta menneskets verdi midt i lidinga.

Dette fører over til prinsippet om at alle har same menneskeverd, som etter mitt syn er eit tungtvegande motargument. Ved å godta aktiv dødshjelp i visse tilfelle av sjukdom og liding, vil ein skilja folket i to grupper. Dei som kan avlivast dersom dei ber om det, og dei som ikkje kan avlivast sjølv om dei ber om det. Det som blir signalisert, er at ikkje alt liv er like mykje verd å bli levd. Menneskeverdet blir relativisert. […]

Utdrag frå Erling J. Husabø, "Aktiv dødshjelp og rettslege grunnverdiar", kronikk i Bergens Tidende 15.12.1999

http://www.jur.uib.no/ansatte/joreh/Publikasjonar/Kronikk%2015.12.99.htm