Tekstoppgave: Bibelen i kulturen

Å tolke sentrale tekster fra Bibelen og kristen tradisjon er et av kompetansemålene i læreplanen. På side 368 i læreboka (øverst i venstre spalte) har vi gitt noen innspill til tolkning av hellige tekster. Men dette er egentlig et svært mangslungent tema.

Bibelen har i mange samfunn hatt en gjennomgripende kulturell betydning for både språk og kultur. I dag leses Bibelen av både kirkefremmede og kirkehjemlige forfattere, musikere og kunstnere.

Her skal vi trekke fram to forfattere og to kjente tekstforfattere og musikere som beskriver sine leseropplevelser av noen bibelske bøker. Kanskje er deres beskrivelser i randsonen av læreplanen, kanskje ikke. Det er mulig at dette kan inspirere til å åpne opp rommet til dette kompetansemålet.

Disse tekstene og oppgavene kan religion og etikk-faget ellers trygt dele med norskfaget.

1.)  Bibelen i kulturen: A. S. Byatt om Salomos Høysang

Utdraget nedenfor er hentet fra A. S. Byatts forord til Høysangen. Salomos høysang, J. M. Stenersens Forlag 1999 (første gang utgitt på engelsk i 1998). A. S. Byatt er en berømt britisk forfatter og litteraturkritiker. Hun har skrevet både noveller og romaner, blant annet Besettelse (1977) og Babels tårn (1996).

Byatt om Høysangen

Salomos høysang tilhører den tredje tekstgruppen i jødenes Bibel Tanach, de såkalte Skriftene. Teksten er også en del av Det gamle testamente i kristendommens Bibel (som de øvrige tekstene i Tanach). Salomos høysang er sanselige, erotiske kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne. Men diktene har også blitt lest som religiøse allegorier - i jødedommen som et uttrykk for forholdet mellom Israelsfolket og Gud, og innenfor kristendommen knyttet til forholdet mellom kirken / den kristne / Jomfru Maria og Jesus Kristus / Gud. Hvordan det enn måtte forholde seg med den åndelige meningen og forhistorien, er den umiddelbare opplevelsen ved lesningen av Høysangen både sensuelt opphissende og forvirrende. Som fortelling henger den ikke sammen. Intenst dramatiske følelsesladde øyeblikk – Sulamits [Sulamit er navnet på kvinnen i Høysangen] beskrivelse av sin vederstyggelige svarthet, brudgommen som banker på og forsvinner, hennes vandring omkring i Jerusalems gater, det uidentifiserbare ”vi” som uttrykker bekymring for sin lille søster som ikke har bryster – alt dette er fullstendig uforglemmelig og samtidig svevende. Det samme kan på en annen måte sies om så vel de konkrete som de billedlige beskrivelsene av de elskendes kropper. Kvinnen ses som en by med murer og tinder, som en lukket hage og en forseglet kilde, som hærskarer med sine bannere, som en hjord av geiter, som sauer, som hvete og vin, som forskjellige slags vellukt. Hun er både livaktig håndgripelig og nærmest diffus, oppløst til by, hærskarer, rikdommer og edelstener, hyrdelandskaper og hager med alle slags trær. Jeg husker min egen forvirring første gang jeg leste om denne drømmeverdenen, som et barn fra Vesten med en obligatorisk Bibel under pultlokket. Det som svarte til den lengselen etter kjærlighet vi alle er født med (det antok jeg i hvert fall), var mektige abstrakte utsagn: ”For sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme.” (8,6)

Den var noe herlig urovekkende ved alle væskene, melk, vin og honning, noe forlokkende ved glimtene av kropper og dører. Men mange av bildene som ble brukt, var urovekkende på en annen måte – ”Dine tenner er som en hjord av nyklipte sauer som stiger opp av badet. Alle har de tvillinger, og ingen blant dem er uten lam.” (4,2) Sammenligningen mellom tenner og sauer (hvithet, ensartethet) virker søkt, og utbroderingene om tvillinger og fruktbarhet gjør den enda mer søkt; også som barn fikk jeg en fornemmelse av at det er som om den talende er en hyrde som brisker seg av sin overflod på rikdommer, hjorder og kvinner. Jeg vil anta at bildene på jomfrudom umiddelbart gjør et sterkt inntrykk i de fleste kulturer: ”En lukket hage er min søster, min brud – et avstengt oppkomme, en forseglet kilde.” (4,12)

Bildet av kvinnen som et tre – ”Med din ranke vekst ligner du en palme, og dine bryster er som druer” (7,7) – innbyr til å mane frem både kropp og plante i fantasien og se sammenhengen mellom dem. Men gang på gang er dette simpelthen ikke mulig. Det er et element av overmål, av for mye, for mye frukt, for mange rikdommer, for mye landskap, for mye arkitektur, øyne som vanndammer, nese som Libanon-tårnet, bryster som to rådyrkalver, en skikkelse som i ett og samme vers er fager som månen, ren som solen og skremmelig som hærskarer med sine bannere. Når hennes liv lignes med et rundt beger som aldri må være uten vin, og midjen straks etter lignes med en hvetedynge omhegnet av liljer, er virkningen at vinen og hveten trer klart og tydelig frem, mens menneskekroppen blir uklar, flyktig og gåtefull. Alt er til stede, det elskende paret er en hel verden, frodig og fremmedartet, forvandlet av den poetiske eller religiøse fantasi til både en naturens verden og en verden bestående av menneskeskapte gjenstander og kostbare skatter. Vindene blåser fra både nord og sør, sol og måne skinner samtidig, kilder, brønner og strømmer er fulle av levende vann. Og jo mer bildene dynges på hverandre, desto mer blir de innbyrdes utskiftelige, desto mer blir den attrå som gjenlyder i Høysangen, en flerstemt hyllest til alt.

Eller kanskje til seg selv, noe som er grunnen til at jeg alltid har foretrukket å kalle den Sangenes sang i stedet for Salomos høysang. Den er et dikt om å skape poesi, om å navngi verden ved hjelp av den menneskelige innbilningskraft, som henter sin kraft fra det erotiske begjær som Freud så vel som Darwin også hyllet. […]

Oppgaver:

1.) Byatt beskriver her Salomos Høysang som ”et dikt om å skape poesi.” Hun ser på det som et dikt om å dikte. Hva mener hun med det?

2.) Salomos Høysang kan både leses direkte som et konkret kjærlighetsdikt mellom mann og kvinne og som et dikt om guddommelig kjærlighet. Det er særlig innen religiøs mystikk den siste lesemåten har utviklet seg. Les om mystikk som fenomen på s. 27 i I samme verden og diskuter hvorfor språket og bildene i Salomos Høysang har blitt høyt verdsatt av religiøse mystikere.

3.) Les utdrag fra Salomos Høysang høyt i klassen, for eksempel hele kapittel 2 som også egner seg til dramatisering. Få i dag ville ha skrevet kjærlighetsdikt i et slikt språk. Hvorfor ikke? Kan vi likevel ha glede av å lese det? Diskuter hva som gjør et dikt til et godt kjærlighetsdikt. (Dette spørsmålet kan diskuteres sammen med norsklærer!)

4.) ”For sterk som døden er kjærligheten, hård som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme.” (kapittel 8, 6) Er dette en treffende beskrivelse av kjærligheten og lidenskapen? Drøft spørsmålet i klassen.

2.) Bibelen i kulturen: Bono om Salmenes bok

Teksten nedenfor er et utdrag fra Paul David Hewsons (Bono) forord til Salmene. Salmenes bok, J. M. Stenersens Forlag 1999 (første gang utgitt på engelsk i 1998). Bono er tekstforfatter og vokalist i det irske bandet U2. Salmenes bok er både en del av den jødiske og den kristne Bibelen (se s. 58-59 og s. 149 i I samme verden).

Den første blues

Tolv år gammel var jeg fan av David, han virket kjent…som en popstjerne kunne virke kjent. Ordene i Salmene var like poetiske som de var religiøse, og han var en stjerne. Før David kunne oppfylle profetien og bli konge av Israel, fikk han virkelig gjennomgå. Han ble tvunget i eksil og endte opp i en grotte i en eller annen navnløs grenseby som vitne til sammenbruddet av sitt eget jeg, forlatt av Gud. Men det er her at såpeoperaen blir interessant, det er her at David skal ha komponert sin første salme – en blues. Det er sånn jeg oppfatter mange av salmene, som blues. Mennesket som roper til Gud: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord.” (22,2).

Jeg hører ekkoer av denne hellige krangel, når de u-hellige bluessangeren Robert Johnson hyler There´s a hellhound on my trail, eller når Van Morrison synger Sometimes I feel like a motherless child. Texas Alexander etterlikner Salmene i ”Justice Blues”: I cried Lord my father, Lord eh Kingdom come. Send me back my woman, then thy will be done. Humoristisk og iblant blasfemisk var bluesen frafallen musikk, men nettopp gjennom sitt opprør smigret den gjenstanden for sin fullkomne slektning, gospelsangen.

Forlatthet og fortrengning – det handler mine favorittsalmer om. Kan hende er Davidsalmene en kilde for gospelmusikken, men for meg blottlegger salmedikteren først og fremst fortvilelse og sitt spesielle gudsforholds vesen. Ærlighet på grensen til raseri. ”Hvor lenge, Herre? Vil du skjule deg for evig?” (89,47) eller ”Hør når jeg roper om hjelp, min konge og min Gud!” (5,3).

Salmer og lovsanger ga meg den første smaken på inspiratorisk musikk. Jeg likte tekstene, men jeg var ikke sikker på melodiene – med unntak av salme 23, ”Herren er min hyrde.” Jeg minnes dem som prat og messing snarere enn sang. Men de forberedte meg på ærligheten til John Lennon, det barokke språket til Bob Dylan og Leonard Cohen, den åpne strupen til Al Greene og Stevie Wonder – når jeg hører disse sangerne, gjenopprettes forbindelsen til en del av meg som jeg ikke har noen forklaring på…antagelig ”sjelen” min.

Ord og musikk gjorde det som grundig, for ikke å si streng, religiøs argumentasjon ikke var i stand til – de introduserte meg for Gud. Ikke troen på Gud, snarere en erfaringsfornemmelse av GUD. I høyere grad enn kunst, litteratur, jenter og kamerater var veien inn til ånden min en kombinasjon av ord og musikk. Derfor følte jeg alltid at Salmenes bok åpnet seg for meg, og den førte til poesien i Predikerens bok, Salomos høysang, Johannes´ evangelium […]

David var en stjerne, Bibelens Elvis om vi kan tro Michelangelos meisling (sjekk ansiktet – men jeg forstår meg fortsatt ikke på denne mest berømte jødens forhud.) Og i motsetning til slike ”rockestjerner” flest – med sitt maktbegjær, sitt kvinnebegjær, sitt livsbegjær – hadde han ydmykheten til en som vet at hans gaver utretter langt mer enn det han selv noen gang vil gjøre. Og han danset til og med naken foran sine soldater…det bibelske motstykket til den kongelige spaserturen blant folket. David var helt klart mer av en performance-kunstner enn en politiker.

Uansett – jeg sluttet å gå i kirker og viklet meg selv inn i en annen form for religion. Ikke le, det er dét det handler om i et rocke-band, og det er ikke noen pseudo-religion…Showbusiness er sjamanisme: Musikk er tilbedelse, enten det er tilbedelse av kvinner eller deres klesdesigner, verden eller dens ødelegger, enten det stammer fra det gamle stedet vi kaller sjel, eller simpelthen fra hjernebarken, enten bønnen gløder av stumt raseri eller duemyk higen…røyken stiger oppover…til Gud eller noe man erstatter Gud med…vanligvis seg selv.

For flere år siden, tappet for ord og med førti minutter igjen av vår tilmålte studiotid, lette vi fremdeles etter en sang til avslutningen av vår tredje plate, War. Vi ville ha noe uttrykkelig åndelig på platen for å oppveie for politikken og kjærligheten, på samme måte som Bob Marley eller Marvin Gaye ville ha gjort. Vi tenkte på Salmene…”Salme 40”…Det ble litt pinlig. Vi var en veldig ”hvit” rockegruppe, og en sånn plyndring av Skriften var tabu for hvite rockegrupper med mindre det var ”i Satans tjeneste”, eller enda verre – for Goth.

”Salme 40” er interessant fordi den antyder en tid da nåde vil erstatte karma, og kjærlighet erstatte de svært rigide Moselovene (dvs. fullbyrde dem). Jeg elsker den tanken. David, som begikk noen av de mest selviske så vel som uselviske gjerninger, var avhengig av den. Det faktum at Skriften er breddfull av svindlere, mordere, feiginger, ekteskapsbrytere og leiesoldater pleide å sjokkere meg; nå er det kilde til stor trøst.

”40” ble avslutningssangen under U2-konserter, og ved hundrevis av anledninger har bokstavelig talt hundretusenvis av t-skjortekledde mennesker i alle størrelser og fasonger skreket ut refrenget som vi rappet fra Salme 6: ”How long (to sing this song)”. Jeg hadde forestilt meg det som et murrende spørsmål, en napping i skjørtekanten til en usynlig guddom hvis nærvær vi kan ane bare når vi handler i kjærlighet. Hvor lenge…sult? Hvor lenge…hat? Hvor lenge før skapelsen blir voksen og dens bråmodne, standhaftige pubertetskaos blir vraket? Jeg syntes det var underlig at vokaliseringen av slike spørsmål kunne bringe slik trøst, også for meg.

Men tilbake til David. Det er ikke klart hvor mange, om noen, av disse salmene David eller hans sønn Salomo virkelig skrev. Enkelte lærde hevder at de kongelige aldri fuktet sin pennesplitt og at det fantes en hærskare av helligånd-forfattere…Hva så? Jeg kjøpte ikke Leiber og Stoller…de var bare komponistene hans…Jeg kjøpte Elvis.

Oppgaver

1.) - Det er sånn jeg oppfatter mange av salmene, som blues. Hva legger Bono i denne karakteristikken?

2.) - Ord og musikk gjorde det som grundig, for ikke å si streng, religiøs argumentasjon ikke var i stand til – de introduserte meg for Gud.

Hva tror du Bono mener med dette utsagnet?

3.) U2s låt ”40” avslutter med en verselinje fra salme 6 ”How long (to sing this song)" Hvorfor kan denne linjen ha egnet seg så godt som konsertavslutning?

4.) - Jeg sluttet å gå i kirker og viklet meg selv inn i en annen form for religion. Ikke le, det er dét det handler om i et rocke-band, og det er ikke noen pseudo-religion.

Er rock religion? Diskuter Bonos utsagn ved å ta utgangspunkt både i hva slags fenomen religion er (hva er substansen, innholdet, og hva slags funksjon religion har (se I samme verden, s. 18-22).

5.) Les salme 40 og hør U2s ”40” fra albumet War. Diskuter hvordan U2 her har endret og fornyet salmeteksten.

3.) Bibelen i kulturen: Ingvar Ambjørnsen om Jobs bok

Teksten nedenfor er et utdrag fra Ingvar Ambjørnsens forord til Job. Jobs bok, J. M. Stenersens Forlag 1999. Ingvar Ambjørnsen er norsk forfatter bosatt i Hamburg. Han har skrevet en rekke romaner og noveller. Jobs bok er både en del av den jødiske og den kristne Bibelen (se rammetekst på s. 58 i I samme verden), den er trolig en av de eldste tekstene i Bibelen og tilhører visdomslitteraturen. Hovedtemaet i Jobs bok er det ondes problem.

Gud i dårlig selskap

Vi vet ikke hvem som har skrevet Jobs bok. De lærde strides om hvor røttene til denne vidunderlige og underfundige teksten er å finne. Og la dem endelig gjøre det. For den vanlige leser kan det være nok å vite at fortellingen om Job har paralleller i en rekke kulturers myter og overleveringer. Vi finner ham i både persiske og sumeriske oldtidsnedtegnelser – og han har også sin plass i islamsk tradisjon. Det er ikke særlig underlig. For Jobs bok omhandler det ondes problem, og er således å regne som selve kjernen i all litteratur. Jobs bok står med andre ord ikke i fare for, på noe tidspunkt, å bli uaktuell.

Nå kan det samme selvsagt sies om svært mange av Bibelens tekster. Men fortellingen om Job utmerker seg likevel som en usedvanlig og rik bok: For det første er den nedtegnet av en forfatter med en utrolig sikker penn. Vi har å gjøre med en av Bibelens virkelig store stilister. Den repeterende formen, som vi kjenner fra all oldtidslitteratur, er her til stede i fullt monn. Samtidig slår forfatteren til med noen brå hallingkast, der teksten drives ut i det mildt sagt absurde. I Bibelen er det jo ikke vanskelig å finne eksempler på at Gud fremstilles som psykisk utstabil. I Jobs bok kan det være fristende å karakterisere ham som noe av en tullebukk. Vi har in denne teksten å gjøre med en guddom som på ingen måte er allvitende – jeg hadde nær sagt, tvert om: I fortellingen om den stakkars Job, møter vi en gud som uten videre lar seg manipulere av Satan. Og ekkoet av Satans latter er så sannelig å høre gjennom alle bokens 42 kapitler. Det er Faen selv som er handlingens aktive dramturg. Ikke Gud. Og så visst ikke Job. Og som sagt: Boken er nedtegnet av en forfatter som behersker virkemidlene.

Boken begynner med en skildring av den rettferdige Job. En dypt troende mann, som etter datidens normer fremstår som ufattelig rik. […]

Satan mener at denne troskapen er noe oppskrytt. For hvem kan ikke tro, hvem kan ikke påstå seg ydmyk og lojal når kornkammerne er fulle? Der går denne Job rundt på jorden og har alt hva hjertet begjærer. Sunne barn. Jord og buskap. Satan gliser i barten, og påstår at dersom Gud bare river ned all denne luksusen, vil han straks få med en ganske annen Job å gjøre. ”Da vil han for visst si deg farvel like opp i ansiktet.” (1,11). Denne setningen er det ikke vanskelig å skrive om til moderne norsk. Jeg lar det være. Det blir som å tukle med Hamsun.

Selvsagt kjenner Satan til Job. På mange måter kan det virke som det er Satan som har full oversikt. Han virker forberedt. Det er som om han vet at Gud vil forhøre seg om Jobs gjøren og laden. I sin iver etter å bevise at han har rett, går Gud med på å fravriste Job alt han eier og har. Ja, ikke bare det: Han gir Satan fullmakt til å utføre jobben. Han legger sin tjener Job i Det ondes hender. Vi har å gjøre med et slags overjordisk veddemål, der pottens innhold rett nok er noe uklar. […]

Handlingsmessig, men også rent fortellerteknisk, er vi her fremme ved noe av det mest interessante ved Jobs bok. Job blir utsatt for et komplott, skapt gjennom en sammensmeltning av godt og ondt. Forfatterens kunstgrep består i å la oss, leserne, få vite hva som virkelig er på gang. Job aner ingen ting. Han går rundt der nede på jorden og tror på en allvitende og tvers igjennom rettferdig Gud. Tanken på en Gud som ikke bare er på talefot med Satan, men som til og med er villig til å inngå allianser med ham, er Job uendelig fremmed. Så langt i handlingen er Job en enkel mann.

Og Satan ville selvsagt ikke ha vært Satan dersom han nå ikke gikk grundig til verks. […] Satan som systematiker. Full pakke. […] Frarøvet alt gods og gull, og alle sine barn, forblir Job trofast mot sin Gud. Og som sagt: I ulykkelig uvitenhet om at Gud spiller rulett med hodet hans, med selveste Satan. Som selvsagt ikke får nok. (…) [Satan slår] Job flat med alskens sykdom og elendighet. Byller fra fotsålene til issen. Halvt gal av smerte og fortvilelse, forbanner Job den dagen han ble født. Jobs klagesang er den klassiske menneskelige: Hvorfor meg? Hva er Guds hensikt med denne ufattelige lidelsen jeg utsettes for? Her har han gått hele sitt liv i ydmyk underkastelse, og så dette! Det er ikke rettferdig! Men hvordan kan det som har skjedd ham forklares når Gud selv er den rettferdige? Det kan ikke forklares. Jobs kone finner ham sittende i aske, mens han forsøker å skrape av seg byllene med et potteskår. Grotesk teater. Menneskelivet. Hun sier: ”Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø!” (2,9).

Men ikke Job! Slikt kvinnfolkprat skal han ha seg frabedt! I all sin gru holder Job fast ved sin Gud.

Vi er her fremme ved et vendepunkt i boken. Nå får nemlig Job besøk av vennene sine. Og vi vet det jo: Det er når våre venner kommer og skal være velmenende at tilværelsen virkelig kan ramle sammen for en. […] Vennene håner og belærer Job, og Job tar igjen med dem i sin sorg og fortvilelse. All erfaring tilsier at Gud er rettferdig og kjærlig, hevder vennene. Og Job – som ifølge både seg selv og den guden han tilber, nettopp er en rettferdig og ydmyk tjener – hevder at det går ikke den sannferdige bedre enn løgneren og gudsfornekteren. Lyder dette kjent?

Fortellingen om Job er fortellingen om menneskets klagesang opp igjennom alle tider. Og det er ikke bare Jobs venner som svikter ham. I kapittel 30 får vi vite at også alle andre har vendt ham ryggen. Alle de han har hjulpet og støttet, håner og forakter ham. Job klager over at han er blitt et ordtak allerede i levende live. En myte som har holdt seg opp til vår tid. På utallige språk har man ordtak og metaforer som handler om Jobs lidelse. Pussig nok spiller mange av disse ordtakene på Jobs tålmodighet. Pussig, fordi Job faktisk ikke er tålmodig i det hele tatt. Vi har å gjøre med en desperat mann, som skriker sine bønner til en Gud som virker både blind og døv. Kapittel 30 kan som resten av teksten, ja, hele Bibelen, leses på ulike måter. En av dem går ut på å betrakte Job som et sonoffer. Den menneskelige gestalten som bærer alles skyld, og utsettes for den kollektive forakt. Her finnes paralleller til den korsfestede Kristus som roper: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Kristus pakker hele sin smerte inn i denne ene setningen. Job trenger mer plass. Han trenger en hel bok. Han er et menneske som deg og meg. Vi kjenner ham ut og inn, i den grad vi kjenner oss selv.

I kapittel 38 kommer så endelig Far selv inn på den jordiske arenaen. Han åpenbarer seg for Job i et forferdelig uvær. (Naturligvis, hadde jeg nær sagt.) Og klemmer ivei med en voldsom tirade. Et guddommelig selvskryt helt uten grenser! Job må bare ikke komme her og komme her! Job, som jo hele tiden faktisk har holdt fast ved sin lojalitet overfor Gud, legger seg øyeblikkelig flat. I første omgang nytter det ham lite, for nå har Vårherre virkelig blitt varm i trøya. Mot slutten av Jobs bok forvandler Gud seg selv. Fra å være en litt enkel sjel som ikke helt har oversikten over det han har stelt i stand, blir han nå en slags sosiopatisk hysteriker, som velter seg i usakligheter og selvskryt. Ja, rent schizofren blir han, når han i kapittel 42, vers 7 brått og uten forvarsel av noe slag vender seg mot Elifas, Sofar og Bildad [Jobs venner], som får en voldsom skyllebøtte fordi ”dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.” Akkurat. Nettopp. En vanlig dåre kan jo fristes til å spørre hva Vårherre egentlig hisser seg opp over. På dette tidspunktet ligger Job halvt i svime etter den samme guds foraktfulle tordentale.

Jobs bok er både vakker, grotesk og ikke minst bisarr. Alle tre kvaliteter som kjennetegner den gode fortellingen. Som i mange av Bibelens beretninger, får leseren en følelse av at teksten ligger svært tett på oss i tid. Det er lett å hente ut essensen av den. Vi kjenner selve kjernen i det som fortelles fra vår egen hverdag.

Hvordan boken ender? Umiddelbart strider det mot en forfatters natur å røpe det. Men jeg skal gå inn på det likevel, siden vi har med stor litteratur å gjøre. Og stor litteratur slutter ikke når punktum er satt. Jobs bok slutter ved hver enkelt lesers død. Kanskje.

Oppgaver

1.) Ambjørnsen skriver om Jobs bok at ”vi kjenner selve kjernen i det som fortelles fra vår egen hverdag.” Hva er denne kjernen, slik Ambjørnsen ser det?

2.) En forfatter skriver om en bibeltekst. Pek på trekk ved denne bokomtalen som tydelig viser akkurat dette, at det er forfatterblikket vi møter her.

3.) Ambjørnsen kommer med noen temmelig uærbødige beskrivelser av Gud i denne teksten. Hent fram noen av hans beskrivelser av Gud og diskuter dem. Er de dekkende for hvordan Gud trer fram i denne bibelteksten? Les innledningen til Jobs bok (kapittel 1-2 og kapittel 38-42) for selv å danne deg et inntrykk.

IV: Bibelen i kulturen: Nick Cave om Markus´ evangelium

Teksten som er gjengitt nedenfor er Nick Caves forord til Markus. Markus´ evangelium, J. M. Stenersens Forlag 1999 (første gang utgitt på engelsk i 1998). Nick Cave er australsk låtskriver og vokalist, mest kjent for samarbeidet med bandet The Bad Seeds. Markusevangeliet er et av de fire bibelske evangeliene; dette er kristne fortellinger om Jesu liv og forkynnelse. Spenningen i fortellingene topper seg i forbindelse med Jesu lidelse, død og oppstandelse. (Les mer om evangeliene på s. 59-60 i I samme verden).

Cave om Markus

Da jeg kjøpte mitt første eksemplar av Bibelen, King James-utgaven, var det mot Det gamle testamente jeg følte en dragning – med sin vanvittige, tuktende Gud som over en lidende menneskehet utmålte straffer som var så bunnløst hevngjerrige at jeg steilet i vantro. Jeg hadde en blomstrende interesse for voldelig litteratur, kombinert med en navnløs sans for tingenes guddommelighet, og da jeg var i de tidlige 20-årene, talte Det gamle testamente til den delen av meg som raste og hveste og spyttet på verden. Jeg trodde på Gud, men jeg trodde også at Gud var ond, og at dersom Det gamle testamente var vitnesbyrd om noe som helst, var det vitnesbyrd om dét. Det lot til å leve ondskap der, så tett oppunder tilværelsens overflate at det var som om man kunne lukte dens sinnssyke ånde, se den gule røyken krølle seg opp fra de mange sidene, høre de grufulle stønnene av fortvilelse. Det var en vidunderlig, grusom bok, og det var en hellig skrift.

Men man blir voksen. Jo da, man modnes og mildnes. Spirer av medfølelse finner veien gjennom sprekkene i det svarte, bitre jordsmonnet. Raseriet slutter å trenge et navn. Etter hvert som man lærer å tilgi seg selv og verden, finner man ikke lenger trøst i iakttagelse av en utkjørt Gud som piner og plager en ulykkelig menneskehet. Den fordums Guden begynner å forvandles i hjertet, uedle metaller blir til sølv og gull, og man finner glede ved verden.

Så traff jeg en dag en anglikansk prest, og han foreslo at jeg skulle ta en pause fra Det gamle testamente og heller lese Markus. På den tiden hadde jeg ikke lest Det nye testamente, for Det nye testamente handlet om Jesus Kristus, og den Kristus jeg husket fra mine guttekorsdager, var den bløtaktige, altelskende, bleke skikkelsen som kirken misjonerte for. Før jeg kom i tenårene, sang jeg i Wangarafta-katedralens kor, og jeg kan huske at jeg allerede i den alderen tenkte at dette var vasne greier. Den anglikanske kirke drev med koffeinfri gudsdyrkelse, og Jesus var deres Herre.

- Hvorfor Markus? spurte jeg.

- Fordi den er kort, svarte han.

Ja vel, på den tiden var jeg villig til å prøve det meste, så jeg fulgte prestens råd og leste den, og Markus´ evangelium tok meg rett og slett med storm.

Her kommer jeg til å tenke på Holman Hunts maleri av Kristus, hvor han åpenbares vakker og kjortelkledd, med en lykt i sin hånd, og banker på en dør. Døren til våre hjerter, får vi tro. Kristus kom til meg på den måten, lumen Christi, med et svakt lys, et trist lys, men like fullt et lys. Av alle skrifter i Det nye testamente – de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, de komplekse, anspente Pauli brev og den nedslående, kvalmende Åpenbaringen – er det Markus´ evangelium som virkelig har grepet meg.

De lærde er stort sett enige om at Markus´ var det første av de fire evangeliene som ble nedskrevet. Fra leppene til lærere og profeter hentet Markus det virvar av begivenheter som utgjorde Kristi liv, og ordnet dem i en slags biografisk form. Det gjorde han med en slik åndeløs fastholdelse, en så tvingende fortellende kraft, at man ser for seg et barn som gjenforteller en forbløffende beretning, stabler kjensgjerning på kjensgjerning, som om hele verden står og faller med den, noe den selvsagt gjorde for Markus. ”Straks” knytter den ene begivenheten til den andre, alle ”løper”, ”stimler”, blir ”forferdet”, og Kristi kall forlenes med en blendende nødvendighet. Markus´ evangelium er som skranglende knokler, så rå, sterk og gjerrig på informasjon at beretningen lider av fraværets melankoli. Dypt tragiske scener behandles med en slik nøkternhet og rå sparsommelighet at de blir nesten håndgripelige i sin vergeløse sorgfullhet. Markus´ beretning begynner med Dåpen og ”straks” stilles vi ansikt til ansikt med Kristi ensomme skikkelse der han døpes i elven Jordan og fordrives ut i ørkenen. ”Der i ørkenen var han i førti dager, og ble fristet av Satan. Han holdt til blant de ville dyr, og englene tjente ham” (1,13). Dette er alt Markus sier om Fristelsen, men verset er typisk kraftfullt i all sin mystiske enkelhet og ordknapphet.

Kristi førti dager og førti netter i ørkenen utsier også noe om hans enslighet, for når Kristus påtar seg sin gjerning rundt Galilea og i Jerusalem, trer han inn i en sjelens ørken der alle utgytelser fra hans strålende, gnistrende innbilningskraft i tur og orden misforstås, avvises, overses, hånes og nedverdiges, og til slutt fører ham i døden. Selv hans disipler, som man skulle håpe ville suge til seg noe av Kristi stråleglans, later til å oppholde seg i en uendelig tåke av misforståelser – der de følger Kristus fra scene til scene med liten eller ingen forståelse av hva som skjer rundt dem. En stor del av den frustrasjon og det sinne som til tider later til å fortære Kristus, er rettet mot hans disipler, og det er i lys av deres standhaftige uvitenhet at Kristi isolasjon synes mest fullkommen. Det er Kristi guddommelige inspirasjon i kontrast til den tungnemme fornuft hos dem rundt ham som gir Markus´ beretning dens spenning, dens drivkraft. Misforståelsens kløft er så bred at hans venner må ”ta hånd om ham”, fordi ”han er helt fra seg!” (3,21). Med sin monotone fastholdelse av Loven tilveiebringer de skriftlærde og fariseerne det perfekte springbrett for Kristi lysende ord. Selv de han helbreder, forråder ham der de springer rundt til byene for å melde fra om den mirakuløse helbrederens gjerninger, etter at Kristus har insistert på at de ikke må fortelle noen om det. Kristus slår hånden av sin egen mor på grunn av hennes manglende forståelse. I hele Markus er Kristus i dyp konflikt med den verden Han forsøker å frelse, og ensomhetsfornemmelsen som omgir ham, er iblant ulidelig sterk. Kristi siste hyl på korset er til en Gud han tror har forlatt ham, ”Elo´i, Elo´i, lama sabaktani.”

Som så mange av begivenhetene i Kristi liv er dåpsritualet – det gamle jegets død for å kunne fødes på nytt – metaforisk forhåndsfarget av Kristi død, og det er hans død på korset som er den mektige og uforglemmelige kraften, særlig i Markus. Hans opptatthet av den er desto mer åpenbar på grunn av den knapphet Markus omtaler begivenhetene i hans liv med. Det later til at nær sagt alt det Kristus gjør i Markus´ beretning på sett og vis er forberedelser til hans død – hans frustrasjon overfor sine disipler og hans frykt for at de ikke har forstått den fulle betydning av hans gjerninger, den stadige spotten fra kirkens tjenestemenn, opphisselsen blant folkemengdene, hans utførelse av mirakler for at vitner skal huske rekkevidden av hans guddommelige makt. Markus handler åpenbart først og fremst om Kristi død, i den grad at Kristus synes fullstendig fortært av sin forestående bortgang, tvers igjennom formet av sin død.

Den Kristus som åpenbares i Markus, han som streifer omkring i sitt livs vilkårlige begivenheter, hadde noe kimende intenst ved seg som jeg ikke kunne motstå. Kristus snakket til meg gjennom sin isolasjon, gjennom byrden av sin død, gjennom sitt raseri mot det jordiske, gjennom sin sorg. For meg var det som om Kristus var et offer for menneskehetens mangel på fantasi, som om han ble spikret til korset med nagler av skapende stillstand.

Markus´ evangelium har fortsatt å opplyse mitt liv som roten og kilden til min åndelighet, min religiøsitet. Den Kristus som Kirken byr oss, den blodfattige, fredsommelige ”Frelseren” – mannen som smiler vennlig til en barneflokk, eller rolig og avklaret hengende på korset – frarøver Kristus hans mektige, skapende sorg og hans kokende sinne, som møter oss med en slik kraft i Markus. Slik frarøver Kirken Kristus hans menneskelighet for å by oss en skikkelse som vi kanskje kan ”lovprise”, men ikke forholde oss til. Den grunnleggende menneskeligheten i Markus´ Kristus gir oss en mal for våre egne liv for at vi skal ha noe å strekke oss etter snarere enn noe å akte, noe som kan løfte oss fri fra våre jordbundne liv snarere enn bekrefte forestillingen om at vi er små og uverdige. Lovpriser vi Kristus bare i hans fullkommenhet, holdes vi nede på våre knær, med våre hoder ynkelig bøyd. Dette var opplagt ikke det Kristus hadde i tankene. Kristus kom som en befrier. Kristus forstod at vi som mennesker for all tid ble holdt til jorden av tyngdekraftens sug – vår alminnelighet, vår middelmådighet – og det var ved sitt eksempel at han ga vår innbilningskraft frihet til å stige og fly. Kort sagt, til å bli Kristus-like.

Oppgaver

1.) Hva er det Markusevangeliet først og fremst handler om, ifølge Nick Cave?

2.) ”Markus´ evangelium har fortsatt å opplyse mitt liv som roten og kilden til min åndelighet, min religiøsitet,” skriver Cave. Hva legger han vekt på når han begrunner dette utsagnet?

3.) Cave er kritisk til kirkens bilde av Jesus Kristus. Hva er det han kritiserer? Er du enig i kritikken?

4.) Les Markusevangeliet i sin helhet eller som utdrag (for eksempel kapittel 5). Hva slags bilde gir teksten av hovedpersonen Jesus? Bruk dette til å vurdere om Caves karakteristikk er treffende.