Religiøs søken i etablerte religioner: Hva er askese?
Winfrid Stinissen er en karmelittermunk, teolog og filosof bosatt i Sverige. Han er forfatter av en rekke bøker som formidler innsikter fra kristen mystikk og klosterliv til kristne som lever alminnelige borgerlige liv. Han har blitt svært mye lest, ikke bare av katolikker, men også av mange andre, både i Skandinavia og andre land.
Utdraget under er fra boka «Natten er mitt lys» der Stinissen formidler tankene til Johannes av korset, en spansk 1500-tallsmystiker som har en viktig plass i karmelitterordenen som Stinissen selv tilhører.
Les om religiøs søken i etablerte religioner (det vil si religioner som har levd lenge i motsetning til nyreligiøsitet) på side 31-32 i læreboka. Les deretter utdraget under og løs oppgavene.
1.) Hva er det som kjennetegner religiøs søken i vår tid?
2.) Hva handler religiøs søken i etablerte religioner om?
3.) Forklar med egne ord hva Stinissen legger i askese i dag. Diskuter hvordan askese slik han forstår det, kan være viktig i en religiøs søken.
4.) Stinissens bøker har solgt i svært høye opplag og leses også av mennesker som ikke har noen forankring i etablerte religioner. Det er tydelig at han appellerer til noe ved det moderne mennesket. Diskuter hva dette kan være.
Askese for vår tid - Winifred Stinissen
Ordet "askese" er ikke spesielt på moten. Det pleier å bli knyttet til en negativ innstilling til verden. "Asketer" er da mennesker som gir avkall på alt det gode verden har å by på. […] Ser en på ordets etymologi, merker man imidlertid at askese opprinnelig ikke var noe negativt. Askese kommer fra det greske «askeo», som betyr øve seg, trene. «Askesis» er den trening som idrettsmenn pålegger seg, og «asketai» er mennesker som er trente, atleter. Det høres positivt ut! I stedet for å gi avkall på noe godt, gjelder det å strebe etter et mål på en systematisk og velorganisert måte.
Tar vi ordet askese i denne opprinnelige betydningen, er det klart at et menneskeverdig liv inneholder endel askese. Hvis jeg skulle gi noen forslag til utformingen av en fornyet, tidsmessig askese, ville jeg peke på tre ting.
1. Respekt for Guds skapning. I stedet for å ødelegge skapningen, kan en vise den respekt. Man kan i første rekke vise respekt for den skapning en selv er. I Vandring med hvilepuls har jeg skrevet om en ny kroppens askese - om hvor viktig det er å tenke på kroppsholdningen, å spise det som er bra for kroppen, å ikke spise for mye eller for lite, å gi kroppen den mosjon og hvile den trenger. Alt dette er askese, positiv askese. Nettopp i vår tid er den spesielt viktig, ettersom vi er kommet så langt bort fra naturen.
Å respektere naturen, å ikke bryte den ned og skitne den til, er også en form for askese som våre forfedre ikke tenkte på. Å vise respekt for skapningen, er å ære Skaperen.
2. Kroppens frigjøring. Hensikten med Johannes av Korsets asketiske regler er å befri mennesket. Vi som har en større bevissthet om kroppens og sjelens enhet, innser at vi kan påskynde denne frigjøringsprosessen når vi befrir kroppen. Dersom vi er bundne til visse ting, mønstre eller vaner, er vi også bundne i vår kropp. Alt gjenspeiles i kroppen. Arbeider vi med å frigjøre oss fra våre kroppslige spenninger, arbeider vi ikke bare med vår fysiske, men også med vår åndelige befrielse.
3. Åpen ånd. Å leve med en åpen bevissthet eller en åpen ånd, er å la virkeligheten være det den er. Du avstår fra dine subjektive meninger, fra din evige «synsing». Det er en øvelse i objektivitet: en måte å lære å kjenne andre slik de er i seg selv, og ikke slik de er i oss, å ikke påtvinge andre våre egne vurderinger. Du ønsker ikke at noe skal være annerledes. Virkeligheten får lov til å være slik den er. Det innebærer at en legger bort de fargede brillene som man pleide å betrakte mennesker og ting gjennom. En lærer seg å lytte til virkeligheten, i stedet for å tvinge den til å være noe annet. En forsøker å tømme bevisstheten for alt man har lært seg under årenes løp. En går virkeligheten i møte uten fordommer, uten forventninger. Man er et stort spørsmålstegn.
Det sier seg selv at dette er en kontinuerlig «selvfornektelse». Ved å forlate våre gamle, inngrodde mentale strukturer, forlater vi vårt ego. Og å miste sitt ego er det samme som å vinne Gud.
(Fra Natten er mitt lys, St. Olav Forlag, Oslo 2001, her hentet fra Den katolske kirkes nettsted, http://www.katolsk.no/tro/tema/diverse/artikler/askesews , lastet ned 8. august 2013.)
