Hvordan oversette «religion» til andre språk? Eksempelet Japan
Begrepet religion er utviklet innenfor en vestlig kulturkrets (se rammetekst på s. 19 i I samme verden). Det er i Vesten religionsvitenskapen vokste fram på 1800-tallet med kristen teologi som viktig referansebakgrunn. Men religionsvitenskapen ønsker å studere religion over hele verden, i alle kulturer. Et nøkkelspørsmål blir da: Passer et begrep som er utviklet i én kultur andre steder?
Dette er et eksempel på et såkalt grunnlagsproblem i en vitenskap. Spørsmålet er hva man egentlig driver med når man er religionsviter. Slike problemer må alle vitenskaper hanskes med. De er en del av vitenskapsteorien, en viktig grein innenfor ethvert akademisk fag.
Her skal vi gå inn på ett eksempel som viser problemet, ved å se på hvordan ordet «religion» har blitt oversatt til japansk.
Les teksten under og løs oppgavene:
1.) Hva er et grunnlagsproblem i en vitenskap?
2.) Hva gjør diskusjonen om religionsbegrepet til et grunnlagsproblem?
3.) Beskriv situasjonen for religioner i Japan. Hvorfor blir det vanskelig å oversette religionsbegrepet til japanske forhold? Sammenlign gjerne forholdene i Japan og i Norge ut fra beskrivelsen under.
Professor Mark Teeuwen ved Universitetet i Oslo er ekspert på japansk kultur. Han forteller at i førmoderne tid hadde man i Japan ikke begreper som religion, filosofi og vitenskap. Istedenfor var ordet «vei» et hovedbegrep (kin. dao, jap. do) og det ble forstått svært vidt. Det omfattet både fysiske forandringer i verden, sosiale samfunnsforhold og prosesser i enkeltmennesket. Det var vanlig å tenke seg at «veien» viste seg i tre ulike lærer: konfutsianismen, buddhismen og shinto. Disse lærene ble sammenlignet med tre stier som leder opp til den samme fjelltoppen.
Når religionsbegrepet som var utviklet i vestlig religionsvitenskap, på 1800-tallet kom til Japan, kunne en oversettelse av religion enten knytte det til «vei» eller til «lære». Det var det siste som fikk gjennomslag. Ordet ble oversatt med shukyo, som er en kombinasjon av de japanske ordene for «sekt» og for «lære». Det førte til at begrepet «religion» ble forstått som splittende, de tre lærene ble forstått som religioner som konkurrerte mot hverandre, i motsetning til det mer samlende uttrykket «vei». Dette har ført til at mange japanere har fått et negativt syn på «religion». Mens det er betydelig oppslutning om religiøs aktivitet i Japan, er mange ikke interessert i å svare når de blir spurt om hva som er deres religion. De forbinder noe negativt med det. Teeuwen skriver:
«Selv om deltakelsen i religiøse arrangementer og begivenheter er forholdsvis stor [i Japan], føler de fleste en viss motstand når de blir spurt om sin «religion». Er deltakelse i ritualer ved templer og helligdommer, ofte i sosiale sammenhenger, å regne som «religion»? Saken blir ytterligere komplisert av det faktum at mange bruker både shinto-helligdommer og buddhisttempler ved forskjellige anledninger. Betyr det at man har flere religioner, eller at man i grunnen ikke har noen? Templer, helligdommer og kirker teller alle som deltar i sine ritualer, som sine egne, noe som gir et sammenlagt tall på 215 millioner religiøse tilhengere, eller 169 prosent av befolkningen. Samtidig viser spørreundersøkelser at mellom 65 og 75 prosent av japanerne ikke identifiserer seg med noen religion.»
(Mark Teeuwen, «Da religionen kom til Japan» i Hjelde, Sigurd og Otto Krogseth (red.), Religion – et vestlig fenomen? Om bruk og betydning av religionsbegrepet. Oslo 2007, s. 142-162. Sitatet er fra s. 159).
