Filosofisk tema: Skjønnhet

Hvis du forteller andre om en god film du har sett, vil du trolig trekke fram noe som har gjort inntrykk på deg. Kanskje var historien bra, filmingen spesiell, skuespillerne overbevisende. Men det kan også være noe annet som har truffet deg som ikke er så lett å sette ord på. Når en film berører, handler det kanskje om at den på en eller annen måte sier noe sant? Noe vi selv ikke har vært i stand til å formulere så klart? Kan det da også være at opplevelsen av å ha sett den, får konsekvenser – at den gjør noe med oss?

Hvis du forteller andre om en god film du har sett, vil du trolig trekke fram noe som har gjort inntrykk på deg. Kanskje var historien bra, filmingen spesiell, skuespillerne overbevisende. Men det kan også være noe annet som har truffet deg som ikke er så lett å sette ord på. Når en film berører, handler det kanskje om at den på en eller annen måte sier noe sant? Noe vi selv ikke har vært i stand til å formulere så klart? Kan det da også være at opplevelsen av å ha sett den, får konsekvenser – at den gjør noe med oss?

Det sanne, det gode og det skjønne

Skjønnhetsgudinnen Afrodite fra Melos (Venus fra Milo), Louvres, Paris. Foto: Getty Images/Thinkstock.I filosofihistorien var det lenge de tre ideene det sanne, det gode og det skjønne som holdt filosofien sammen. Utgangspunktet er Platon. Det er hos ham vi skal begynne nå. Og da skal vi altså stanse opp ved det litt gammelmodige og høytidelige ordet skjønnhet.

Platon forbinder det skjønne – eller skjønnhet – med en overjordisk virkelighet som består av en rekke ideer. Dette er ikke et luftslott, tvert imot er den mer virkelig enn vår synlige, sansbare verden. Alt som finnes her hos oss, er bare ufullkomne etterligninger av ideene. Det var Platon overbevist om. Aller øverst troner skjønnhet, godhet ogsannhet, som Platon samlet kaller det godes idé. Skjønnhet betyr her det som er fullkomment. Det som er skjønt, er sant, det vil si helt og fullt virkelig, og det er også godt. Slik henger de tre ideene sammen. Skjønnhet er på denne måten knyttet til både visdom (det sanne) og til etikk (det gode).

Platon var skeptisk til det vi kaller kunst. Han kunne hevde at diktning og kunst holdt mennesker fast i løgn i stedet for å føre dem nærmere idéverdenen. Det var ikke i kunsten, men i filosofien mennesker med fornuftens hjelp kunne vinne sann innsikt, mente Platon. Senere har andre tenkere med et mer positivt syn på kunst likevel latt seg inspirere av denne siden ved Platon. Kristne filosofer i middelalderen mente mennesker som gjennom kunsten ble berørt av skjønnheten, også kom i kontakt med det sanne og det gode.

 

Det skjønne som problem

I dag er sammenhengen mellom det sanne, det gode og det skjønne slett ikke selvsagt. Det er flere grunner til det. For det første ble litteratur, bildekunst, musikk og arkitektur på 1700- og 1800-tallet skilt ut som egne kunstformer – i kulturen tilhørte de fra nå av et selvstendig samfunnsområde som sto på egne bein, og de skulle verken tjene konge eller kirke. (I religionene ble likevel forbindelsen opprettholdt i den religiøse kunsten.) Dermed ble det også mindre opplagt at det skjønne hang sammen med det sanne og det gode.

Det andre som har skjedd, er at det skjønne i seg selv har blitt et problematisk begrep. På 1900-tallet ble det for mange modernistiske kunstnere meningsløst å fastholde gamle kunstidealer om fullkomne former i kjølvannet av verdenskriger, folkemord og fremmedgjøring. Dette har du kanskje vært inne på i norskfaget, i møte med forfattere som brøt opp tradisjonelle former. Ikke bare ble hva skjønnhet er, et åpent spørsmål, men også om en kunstner i det hele tatt burde oppsøke det skjønne.

Pablo Picasso (1881-1973), Guernica,1937. Skal kunsten framstille det skjønne? 26.april 1937 ble den baskiske byen Guernica nærmest utslettet av tyske bombefly på oppdrag fra den spanske diktatoren Franco (1892-1975). Foto: Castrovilli/Scanpix.En del moderne kunstnere har forbundet det skjønne med noe løgnaktig, og de har bevisst villet framstille det stygge, brutte eller til og med knuste. Men kanskje er det fortsatt en sammenheng mellom kunst og etikk? En del kunstnere ønsker at kunsten skal provosere fram en reaksjon i betrakteren eller i leseren, vekke dem opp og få øye på det oversette.

Kriterier for god kunst?

Den uavklarte situasjonen gjør kunst og litteratur til et ganske åpent filosofisk felt, innenfor det vi kaller estetikk, en egen filosofisk gren som går tilbake til 1700-tallet. En sentral filosof den gang var Immanuel Kant (1724-1804). Han var opptatt av om det fantes faste kriterier for hva som var et skjønt kunstverk. Selv så han selvsagt ikke filmer. Men hadde han forstått at film kunne være et kunstuttrykk, ville han sagt at vi ikke kan bevise hva som er en god film. På den måten er kunst forskjellig fra naturvitenskap. Men sier vi at filmen er god, er utsagnet likevel allmenngyldig. Det er ikke bare en privat ytring, begrenset til den enkeltes smak og behag. At utsagnet er allmenngyldig, betyr at vi er villige til, overfor andre, å forsøke å begrunne hvorfor filmen gjør et inntrykk på oss. For Kant var samtalen som det her legges opp til, slett ikke likegyldig. Han var nemlig overbevist om at kunst kan gi oss en innsikt i verden som vi ikke får gjennom naturvitenskapen. Har Kant rett i dette? Hva slags innsikt er i så fall det?

 

Litteratur:

Svendsen, Lars Fr. H. og Simo Säätelä, Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi, Oslo 2007.

Tollefsen, Torstein, Henrik Syse og Rune Fritz Nicolaisen, Tenkere og ideer, Oslo 1998.

 

Oppgaver:

1.) a) I filosofihistorien er det en sammenheng mellom det vakre, det gode og det sanne. Forklar.

b) Hvorfor har denne sammenhengen blitt problematisert i nyere tid?

2.)   Finnes det faste kriterier for hva som er god kunst eller litteratur? Diskuter spørsmålet i klassen. Det er kanskje mulig å arbeide med dette spørsmålet i samarbeid med norskfaget.

 

Cappelen Damm