David Hume: Betydningen av sansetrykk

Hva vil det egentlig si å vite noe? Mange vil si det betyr å være helt sikker. Men hvor sikker er helt sikker? Tenk deg at Laila har avtalt å gå på kino med Jasmin. Vet Laila at hun skal på kino med Jasmin? Den skotske filosofen David Hume (1711–76) ville ha svart et klart nei. Laila kan ha gode grunner til å tro at Jasmin vil dukke opp, at hun selv vil være der, at kinoen vil vise filmen. Men ingenting av dette kan Laila vite.

Biljardeksempelet

David Hume er kjent for å legge lista høyt for hva som kan kalles viten. Et kjent eksempel henter han fra biljardspillet. En biljardspiller slår en blå kule mot en rød kule. I det øyeblikket den blå kulen treffer den røde kulen, begynner den røde kulen å trille. Hvorfor? På grunn av støtet fra den blå kulen, vil mange av oss svare. - Men vet du det? spør Hume. Når vi studerer spillet, ser vi den blå kulen rulle, vi ser den røde kulen gjøre det samme, men at det ene fører til det andre, nei, det ser vi ikke, hevder han. At vi kaller den blå kulens støt mot den røde kulen for årsak, og den røde kulens videre ferd over biljardbordet for virkning, er en slutning som vi ikke kan feste til et sanseinntrykk. Kanskje kan vi kalle det vane. Vi er vant til å se at det skjer, men viten er det ikke snakk om.

Gaffelen med to greiner

Ifølge David Hume kan vi ikke ha kunnskap om verden som vi ikke har erfart gjennom sanseinntrykk. Dette gjør Hume til en viktig filosof innenfor empirismen – en retning som vektlegger erfaringen (se I samme verden, s. 272). Den form for kunnskap som vi danner oss gjennom sanseinntrykk, kaller Hume syntetisk kunnskap. I tillegg snakker han om analytisk kunnskap, knyttet til ord og begreper. ”2+2=4” er et eksempel. Det som står til venstre for er-lik-tegnet, svarer til det som står til høyre for det. Regnestykket slår fast det vi allerede vet. På samme måte er ”Alle kuler er runde” en beskrivelse av hva det vil si at noe er en kule. Utsagnet sier ikke noe utover det ordet ”kule” betyr. Men slår vi fast at ”Denne kulen er blå”, er det snakk om ny kunnskap som bygger på sanseinntrykk, med andre ord syntetisk kunnskap.

Hume henter et bilde fra kjøkkenet for å illustrere sitt syn på kunnskap. Han tenker seg en gaffel med to greiner. Den ene består av syntetisk kunnskap, den andre av analytisk kunnskap. Alt som ikke lar seg feste til gaffelen, har vi ikke grunnlag for å hevde er kunnskap. Det er i grunnen ganske lite som fester seg til denne gaffelen. Dette gjør David Hume til en skeptiker som tviler på muligheten til å nå fram til sikker kunnskap (se I samme verden, s. 273).

Sammensatte forestillinger

Men går ikke Hume på tvers av alminnelig sunn fornuft? For stadig vurderer vi jo årsaker og virkninger som vi ser har betydning, og på den måten lærer vi å mestre den verden vi lever i. Dette har også Hume øye for. På mange måter var faktisk David Hume en konservativ mann som mente at det som har fungert før, vil kunne være bra nå også. Alt som er nyttig, er bra, var Humes synspunkt. Det gjorde at han også interesserte seg for oppfatninger som han selv ikke ville kalle viten. Her stoppet han særlig opp ved sammensatte forestillinger som vi lager ved å kombinere sanseinntrykk. For eksempel har ingen sett et gullfjell, men fordi de fleste har sett gull og alle har sett et fjell, er det mulig å forestille seg hva det er.

Hume viser til tre assosiasjonsprinsipper som vi tar i bruk når vi kombinerer. For det første ser vi etter likhet. Når noe er grønt, setter vi det i sammenheng med noe annet som er grønt. For det andre setter vi det vi møter, inn i en større sammenheng. Avleen er en elev, og da ser vi for oss at hun går i en klasse og på en skole. Sist, men ikke minst har vi en forventning om årsak og virkning. Når vi tenker oss at den røde kulen triller som en følge av støtet fra den blå kulen, foretar vi en slutning. Men viten er det altså ikke snakk om, skal vi tro David Hume, fordi slutningen ikke bygger på sanseinntrykk.

Litteratur:

Svendsen, Lars Fr. H. og Simo Säätelä, Det sanne, det gode og det skjønne. En innføring i filosofi, Oslo 2007.

Tollefsen, Torstein, Henrik Syse og Rune Fritz Nicolaisen, Tenkere og ideer, Oslo 1998.

Oppgaver:

1.)   Hva er sikker viten, ifølge Hume?

2.)   Hva gjør Hume til en skeptiker?

3.)   Hva mener Hume med sammensatte forestillinger?

Cappelen Damm