Historie: Kampen mot ikke-kristne

I høymiddelalderen var den katolske kirkes makt på sitt høydepunkt. Dette rammet imidlertid ikke-kristne grupperinger.

I 1215 samlet pave Innocens 3. kirkens ledere til et stort kirkemøte i Roma, kalt det fjerde laterankonsil. Vedtakene som ble fattet på dette kirkemøtet, gir et bilde av en kirke som ville markere tydelige grenser utad og som var opptatt av indre samling. Aldri skulle kirkens makt ytre seg på en skarpere måte enn nå.

Innocens 3., freske fra klosteret Sacro Speco, 1200-tallet, Wikimedia Commons, falt i det fri.Overfor konge- og keisermakt tok paven full kontroll over utnevnelsen av biskoper. Overfor den ortodokse kirken i øst krevde kirkemøtet at de østlige kristne anerkjente paven som hele kirkens mor. Jøder som gjennom lang tid hadde opplevd forfølgelse og trakassering i Europa, fikk nå en forverret situasjon. Også muslimer var utsatt. Begge grupper ble av kirkemøtet pålagt å gå med klær som skilte dem ut fra andre grupper. Pålegget ble begrunnet med at det ikke måtte etableres forhold mellom kvinner og menn på tvers av religionsgrenser. Korstogene som hadde startet under pave Urban V i 1095, var rettet mot kirkens fiender, mest kjent er forsøkene på å innta Palestina og ta kontrollen over Jerusalem. På kirkemøtet i 1215 ble det planlagt et nytt korstog mot tyrkerne i øst.

Kjettere, det vil si grupper med en tro som avvek fra den offisielle kirkelæren, ble nå forfulgt. I 1208 hadde Innocens 3. tatt initiativ til et korstog i Frankrike som hadde utartet seg til kjetterbrenning i by etter by. I kjølvannet av kirkemøtet i 1215 ble inkvisisjonen opprettet. Det skjedde i 1239. Dette var en kirkelig domstol som forhørte dem som var anklaget for kjetteri. De som ble dømt skyldige, ble av kirken overlatt til den verdslige øvrigheten der de i verste fall risikerte dødsstraff. I senere århundre rammet kjetterforfølgelsene i stor grad kvinner, i de såkalte hekseprosessene. Det handlet også om at kvinner ble mer synlige i kirken. (Se egen historisk artikkel om dette.)

De østlige kristne anerkjente ikke paven som sitt overhode, og de var heller ikke med på den massive fordømmelsen av muslimer. Selv om også den ortodokse keiseren i Konstantinopel kjempet mot muslimske tropper som tok kontroll over stadig mer av det gamle riket, brukte han ikke uttrykk som hellig krig, men forsøkte med diplomati og militære manøvre å håndtere trusselen og ta hensyn til de kristne som levde innenfor motstanderens grenser.

Er det som skjer her i vest, noe nytt i kristendommens historie? Utviklingen kan både forstås som et uttrykk for kontinuitet og endring. Helt siden kirkens tidlige tid hadde kirken blitt forstått som Jesu Kristi kropp. Men i de første hundreårene søkte ikke kirken politisk makt. Også etter at kirken ble statsreligion, hadde man lenge skilt mellom den synlige og den skjulte kirken. Grunnlaget for skillet er tanken om at det bak kirken som organisasjon skjuler seg en annen kirke. Hvem som egentlig er kristne, vet bare Gud. Et slikt forbehold ble glemt når hele kristenheten ble forstått som én kropp. Med en slik forståelse er det lett å se hvorfor jøder og muslimer fikk problemer. Som ikke-kristne ble de rett og slett oppfattet som fremmedelementer. Men enda verre stilt var kristne som hadde forlatt kirkens lære. Det verste som kunne hende, var nemlig at kroppen ble delt. Det var dette kirkeledelsen mente var i ferd med å skje.

Den uforsonlige linjen overfor mennesker med annen tro, som vi her har vært i berøring med, har den katolske kirke tatt et oppgjør med i moderne tid. På et stort kirkemøte på 1960-tallet (Det andre Vatikankonsil) gav kirken sin tilslutning til internasjonale menneskerettigheter og signaliserte også en helt ny åpenhet mot ikke-kristne (se i lærebokas omtale, s. 96 og uttalelsen om islam, s. 345). Teologisk blir åpenheten begrunnet med at Gud ikke bare arbeider blant kristne, men blant alle mennesker av god vilje.

Litteratur:

Berg Eriksen, Trond, Håkon Harket og Einhart Lorenz, Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag, Oslo 2005.

Oppgaver:

1.) Hvordan ble kirkens forhold til annerledes tenkende forverret etter det fjerde laterankonsil?

2.) Hvordan ble den uforsonlige linjen religiøst begrunnet?

3.) Er det som nå skjer et uttrykk for kontinuitet eller endring i kristendommens historie? Diskuter.

4.)    I moderne tid har den katolske kirke endret syn på mennesker med annen tro. Les uttalelsen fra det andre vatikankonsil, s. 345, om islam. Hvilket syn på islam kommer til uttrykk i denne teksten? Hva slags holdning til mennesker med en annen tro er dette et uttrykk for?

 

I læreplanen heter det at eleven skal kunne gjøre rede for eksempler på kontinuitet og endring i kristendommens historie. I læreboka er følgende tre eksempler omtalt på s. 76-80: Kristendommen blir statsreligion (300-tallet), kristenlivet som et helt alminnelig liv (reformasjonen på 1500-tallet), karismatisk vekst i nyere tid (med tyngdepunkt utenfor Europa). Her på nettstedet har vi lagt ut åtte eksempler til som både får fram fastsettelse av lære, synet på forskjellighet innad og utad, synet på kjønn, forholdet mellom religion og kultur og latinamerikansk frigjøringsteologi. Eksemplene inviterer til variasjon og differensiering av undervisningen.

 

Cappelen Damm