KIRKE-STAT

02.03.2017

Løse bånd eller absolutt skille?

Debatten fortsetter.

Les bakgrunnen for saken og de to tekstene nedenfor: Lederen i Aftenposten (28. januar) og innlegget i Hamar Arbeiderblad (20. februar) fra Hamar bispedømme. I læreboka kan du lese om religions- og livssynsmangfoldet i Norge på s. 320-328. Løs oppgavene nederst.

BAKGRUNN

Kulturminister Linda Hofstad Helleland på Kirkemøtet i 2016. Da var Staten fortsatt arbeidsgiver for ansatte i Den norske kirke. Foto: Kirkens informasjonstjeneste.I 2012 vedtok Stortinget for andre gang en rekke endringer i Grunnloven som opphevet statskirkeordningen i Norge (se s. 328 i læreboka). Viktigst var endringen av paragraf 2, der det før stod: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» og at regelen om at minst halvparten av regjeringen skulle være medlemmer av Den norske kirke, ble fjernet.

I 2017 kom nye endringer. Nå har kirken selv overtatt ansvaret som arbeidsgiver og økonomiforvalter. Prester og biskoper er ikke lenger statlige embetsmenn. Men helt slutt er det likevel ikke på båndene mellom stat og kirke. I paragraf 2 heter det: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» Og i paragraf 16 står det: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten».

På denne måten har fortsatt kristendommen og Den norske kirke en særstilling i Grunnloven. Dette begrunnes gjerne med kristendommens lange historie i Norge og dens sterke innflytelse på norsk kultur og at et stort flertall av befolkningen, tross en tallmessig tilbakegang i de senere årene, er medlemmer av Den norske kirke.

Men er det riktig å beholde bånd mellom stat og kirke og gi kristendommen en særstilling i et samfunn som også legger vekt på likebehandling av alle religioner og livssyn?

 

AFTENPOSTENS LEDER,  28. JANUAR 2017:

SKILL KIRKEN FRA GRUNNLOVEN

 

Den norske stat bør være sekulær – både i praksis og på grunnlovspapiret.

Den norske kirkes rolle som bærer av tradisjon og kulturarv står sterkt. I et stadig mer pluralistisk Norge bør imidlertid alle trossamfunn være formelt og reelt likestilte i forhold til staten. Derfor bør skillet mellom stat og kirke reflekteres enda tydeligere i Grunnloven.

Skilsmisse

2016 er blitt 2017, og med årsskiftet skilte stat og kirke formelt lag. Fra i år vil ikke lenger prester og biskoper være statlige embetsmenn, og Den norske kirke vil være en selvstendig virksomhet. Særlig én grunnlovsformulering var avgjørende for å oppnå enighet.

Ut forsvant formuleringen i § 2 om statsreligion og inn kom formuleringen i § 16: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten».

Stikkordet er Norges folkekirke. Stortingspolitikerne erstattet statsreligionen med en grunnlovsfestet folkekirke.

SV og Venstre åpner for debatten om å skille kirke fra grunnlov og å fjerne formuleringen fra paragraf 16.

Norsk kulturarv

Båndene mellom kirke og stat består av mer enn finansiering til drift av kirkebygg, vedlikehold av kirkeruiner og gravplasser. Kristendommen og kirken er en vesentlig del av norsk kulturarv. Oppslutningen om kirken synker, men de sterke tradisjonene som er knyttet til kirken, gir i seg selv kirken en særstilling. 90 prosent av norske innbyggere begraves med et kirkelig rituale. Og mens besøkstallet til norske eliteseriekamper har falt til 1,6 millioner, er tilsvarende tall for kirken 5,8 millioner. Det bør være uproblematisk at norske skoleelever inviteres på julegudstjeneste for å bli kjent med denne delen av norsk kulturarv.

Denne dimensjonen blir forsøkt dekket av det ulne begrepet «folkekirke».

Riktignok kan det hevdes at Den norske kirke er en folkekirke fordi den er landsdekkende. Et argument for å beholde formuleringen, er at den gir et signal om at kirken skal videreføre en religiøs tradisjon og religiøse verdier over hele landet.

Verdien av denne arven og tradisjonen er imidlertid ikke avhengig av denne formuleringen i Grunnloven. Den såkalte «verdiparagrafen», som viser til «vår kristne og humanistiske kulruarv» understreker denne dimensjonen og må bevares.

På papir og i praksis

Spørsmålet er om man ønsker en kirke som ivaretar grunnleggende religiøs tilhørighet og tjenester, eller om man ønsker en sekulær stat der ulike tros- og livssynssamfunn likebehandles. For dette er ikke bare et spørsmål om hvilken kirke man ønsker, men også hvilken stat man ønsker.

Den norske stat bør være sekulær – både i praksis og på grunnlovspapiret.

 

HAMAR ARBEIDERBLAD, 20. FEBRUAR 2017:

FORTSATT EN KIRKE FOR FOLKET

Gunhild Tomter Alstad; Solveig Fiske; Freddy Knutsen, Hamar bispedømme

Merkeår

2017 er et merkeår i Den norske kirkes historie. Det er 500 år siden Martin Luther formulerte sine 95 teser mot avlatshandelen, som ble starten på reformasjonen og førte til omfattende endringer i kirke og samfunnsliv.

2017 er også et merkeår fordi forholdet mellom stat og kirke er endret. Hva betyr det for kirkemedlemmene? Den norske kirke er fortsatt en kirke av og for folket. Alle de kjente handlingene som dåp, konfirmasjon, trosopplæring, vielser, begravelser og gudstjenester er tilgjengelige som før. I en brukerundersøkelse foretatt av staten, ser vi at folk er svært fornøyd med de tjenestene de mottar i kirken. Folk er mest fornøyd med kirken ved begravelser, dåp, konfirmasjon og vielser. Det er her kirken møter bredden i befolkningen.

Endring

Første januar 2017 skjedde den største organisatoriske endringen av Den norske kirke siden reformasjonen. Endringen innebærer at staten overfører myndighet til kirken. Nå er ikke lenger biskoper, proster og prester embets- eller statstjenestemenn. Kirkerådet og bispedømmerådene er ikke lenger statlige forvaltningsorganer. Kirkemøtet har overtatt mye av den myndigheten som tidligere lå i statsforvaltningen, og er det øverste representative organet for det nye rettssubjektet Den norske kirke. Det siste hundreåret har staten overført stadig nye ansvarsområder til organer for Den norske kirke. I 1920 fikk vi menighetsråd, deretter fulgte innføring av bispedømmeråd i 1933. I 1934 ble Bispemøtet formalisert og i 1984 ble Kirkemøtet opprettet, Ny kirkelov som blant annet regulerer forholdet mellom kommunen og menighetene, kom i 1996 og de kirkelige fellesrådene ble opprettet.

Båndene mellom kirke og folk

Den norske kirke er nå et selvstendig trossamfunn og rettssubjekt med Kirkemøtet som øverste organ. Båndene mellom folk og kirke i Norge går helt tilbake til dannelsen av Norge som kongerike og stat. Menneskeverdet som kristendommen tok med seg til landet satte preg på landets lover allerede i 1024 da Olav den hellige innførte kristenretten. Siden har kirken vært med på å utvikle både helsevesen og skoler, og på flere måter bidratt til å forme landet slik vi kjenner det i dag. 

Kontinuitet

Selv om relasjonen mellom stat og kirke endres, slår Grunnloven fast at vi beholder kontinuiteten med tiden før skillet: §2 Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.Dette verdigrunnlaget danner grunnmuren for det mest fundamentale i landet vårt – demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Stortinget vedtok denne delen av Grunnloven så sent som i 2012, som en del av prosessen for å løsrive kirken fra dagens relasjon med staten.

Folkekirke

Grunnlovens §16 sier at Den norske kirke forblir Norges folkekirke. Dette «forblir» var avgjørende for at et samlet storting skulle gå inn for en ny §16. Denne paragrafen viser videre til at det fortsatt vil være nære relasjoner mellom stat og kirke både lovmessig og økonomisk. Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. I Hamar bispedømme videreføres derfor relasjonene mellom kirke og samfunn. Som kirkemedlem vil man ikke merke mye til endringene i kirken. Den norske kirke vil fortsatt være en kirke for folket.

Gunhild Tomter Alstad er leder for Hamar bispedømmeråd, Solveig Fiske er biskop og Freddy Knutsen er stiftsdirektør.

 

MULIGE OPPGAVER TIL DETTE STOFFET:

 

1) Hva var de viktigste grunnlovsendringene i 2012 knyttet til forholdet mellom kirke og stat i Norge?

2) a) Aftenposten har på lederplass 28. januar (se over) meninger om både Grunnlovens nye paragraf 2 og paragraf 16. Hvilke synspunkter har avisa og hva er de viktigste argumentene?

b) I innlegget i Hamar Arbeiderblad 20. februar legger representantene for Hamar bispedømme fram sin forståelse av hva endringene av forholdet mellom kirke og stat betyr. Hva er det de legger vekt på? Hva tror du de vil si med dette innlegget? Vil de være uenige i Aftenpostens leder på noe punkt? Om hva da, i så fall?

3) Samtal i grupper om hva som bør være forholdet mellom kirke og stat i Norge der dere først noterer de viktigste argumenter for å ha det som i dag, og for et enda tydeligere skille. Arbeidet kan avsluttes med en diskusjon i plenum. Merk at en del av debatten som ingen av tekstene over diskuterer, er spørsmålet om økonomisk støtte til Den norske kirke og andre kirkesamfunn (se s. 321).

4) Ekstraoppgave: Statsviteren Janne Haaland Matlary som selv er katolikk, har tatt til orde for at Den norske kirke bør endre navn til «den lutherske kirke». Les avisoppslaget i Vårt Land om dette. Hva er de viktigste grunnene til Haaland Matlary for å mene som hun gjør?

 

 

 

Nettressurser

Cappelen Damm