Baptistkirken

Religionsfrihet uten statskirke

Understrekningen av frivillighet – eller frihet - viser seg også i synet på staten. Baptistkirken har alltid vært imot enhver statskirkeordning fordi den vil kunne begrense kirkens frihet. Samtidig har baptister løftet fram verdien av religionsfrihet. Fordi det er frivillig å være kristen, må også staten garantere religionsfrihet. Her har baptistene vært historisk sett svært tidlig ute. Baptisten Roger Williams (1603-1683) grunnla allerede i 1636 en koloni på Rhode Island på Amerikas østkyst der alle fikk de samme borgerlige rettighetene uavhengig av religiøst standpunkt.

Ingen trosbekjennelser

Baptistkirken framhever den enkeltes troendes samvittighet. Dette er begrunnelsen for at baptistkirken ikke har noen læreskrifter utenom Bibelen. Menneskets møte med Jesus skal ikke begrenses av at én tolkning av Bibelen gjøres til den eneste rette. Likevel finner man uttalelser fra baptisthold som viser en tilslutning til en felleskirkelig tro nedfelt i de oldkirkelige trosbekjennelsene - på den treenige Gud som er skaper, frelser og livgiver, og at Jesus er sann Gud og sant menneske som frelser verden fra lidelse, ondskap og død. Både nasjonalt og internasjonalt er baptistmenighetene med i felleskirkelige organisasjoner som Norges Kristne Råd, Frikirkerådet og Kirkenes Verdensråd.

Kult og gudstjenestefeiring

Ordet baptist er opprinnelig gresk og betyr døper. Når dåpen knyttes til selve navnet, skulle man tro baptistkirken også la stor betydning i dette ritualet. Men det er bare delvis tilfelle. Mens lutheranere lærer at barnet mottar troen som gave i dåpen, legger baptistkirken vekt på at den som døpes allerede har kommet til tro på Jesus når hun blir døpt. Dåpen er derfor en bekjennelseshandling som bekrefter en tro den døpte allerede har. Så blir den døpte i dåpen også et fullverdig medlem i menigheten. Det viktigste har likevel skjedd på forhånd i en åndelig omvendelse til Jesus. Dåpen illustrerer hendelsen. Denne illustrasjonen er til gjengjeld svært tydelig hos baptistene fordi de har hentet fram en alminnelig dåpspraksis blant de første kristne, nemlig full neddykking. Den døpte dykkes helt under vann for så å bli reist opp igjen. Full neddykking får fram at den troende har dødd (blitt symbolsk druknet) og oppstått (blitt reist opp igjen) med Jesus som selv døde og oppstod fra de døde. Annerledes sagt: Jesus har ført den troende til livet. Men baptistene tror altså dette har funnet sted før selve dåpen.

Det finnes baptister som sier at Gud også handler i selve dåpen. Men i Norge har et slikt syn vært uvanlig, nok fordi de har villet distansere seg fra den lutherske kirkens dåpssyn. Baptistkirken anerkjenner ikke spebarnsdåp. En som er døpt som barn, må døpes på nytt i baptistkirken. For barna finnes det en egen velsignelsesseremoni. Baptistkirken har forøvirg ikke et uttalt syn på barns forhold til frelse, men det er vanlig å legge vekt på at alle barn er Guds barn fra fødselen av og er omsluttet av Guds nåde. (Dette er et typisk metodistisk syn, se egen artikkel her på nettstedet.) Baptistiske ungdommer lar seg ofte døpe i 14-15 årsalderen.

Baptistene snakker i det hele tatt ikke om sakramenter. I mange andre kirkesamfunn blir sakramentene forstått som riter der Gud handler godt med menneskene på en helt konkret måte. Viktigst er dåpen og nattverden. Sakramentene kalles derfor ofte for nådemidler eller frelseshandlinger. I baptistkirken vil man ikke strekke seg lenger enn til å snakke om dåpens og nattverdens åndelige betydning. Jesus er altså ikke konkret til stede i nattverdens brød og vin, men på en åndelig måte. Først og fremst er nattverden et måltid som minner de troende om hvem de tror på. Dette synet henger nært sammen med baptistenes uvilje mot å knytte religionen til noe annet enn det direkte møte mellom den troende og Gud. Det skal ikke avhenge verken av noen prest eller noen kirkelige handlinger. Likevel er menighetsfellesskapet i seg selv viktig i baptistkirken. I baptistkirkens historie har mange menigheter bare invitert egne medlemmer til nattverd. Men i dag er det vanlig å invitere alle kristne til denne feiringen. Nattverden mottas vanligvis sittende i kirkebenkene.

Gudstjenesten i baptistkirken er preget av salmesang, fri bønn, skriftlesing og forkynnelse. I Norge er det vanlig å feire nattverd omtrent en gang i måneden. I karismatiske menigheter gis det rom for tungetale, profetisk tale og helbredelse med bønn. Tradisjonelt har baptistkirker ikke hatt noe alter. Det er for å markere en avstand til den katolske kirkes messeoffertanke (se s. 100 i I samme verden). Pastoren bruker heller ikke messeklær, men går gjerne kledd i dress. I dag er det imidlertid store variasjoner. Mange menigheter har en svært fri møteform. Andre steder legger større vekt på å faste ledd. Enkelte steder bærer også pastoren presteskjorte.

Historie

Baptistkirken er et protestantisk kirkesamfunn med røtter tilbake til 1500-tallet, det store reformasjonsårhundret i Europa. En uensartet gruppe som ble kalt gjendøpere utgjorde den gangen en radikal reformatorisk fløy, kritisk både til den etablerte katolske kirken og andre reformbevegelser. Strømningen spredte seg i Tyskland og Sveits, men ble kraftig forfulgt av myndighetene. Enkelte grupper gjorde også selv væpnet motstand mot myndighetene.  I Nederland levde gjendøperstrømningen videre preget av den pasifistiske teologen Menno Simons (1496-1561). På begynnelsen av 1600-tallet fikk en gruppe engelske puritanere som hadde flyktet til Nederland på grunn av religiøs forfølgelse i hjemlandet, kontakt med gjendøpermenighetene. Mest kjent er den tidligere anglikanske presten John Smyth (1554-1612) som lot seg døpe i voksen alder. Selv var han overbevist om at barnedåpen var selve dyrets merke i Johannes´ Åpenbaring. Bevegelsen spredte seg raskt til England og siden til USA. Baptistbevegelsen har vært en pådriver for misjon blant ikke-kristne og har på denne måten spredt seg til en rekke land og finnes i dag på alle kontinenter.

Til tross for sin flate styringsstruktur finnes det et nettverk mellom baptistmenighetene. I Norge er menighetene organisert i Det norske Baptistsamfunn som har sitt hovedkvarter på Stabekk utenfor Oslo. Her driver de både et teologisk seminar og en folkehøgskole. Det finnes ikke noen tilsynsordning som gjør det mulig fra sentralt hold å gripe inn dersom en menighet utvikler seg i sekterisk retning. Men i en slik situasjon kan baptistsamfunnet sentralt velge å ekskludere menigheten. Det finnes 69 baptistmenigheter i dag. Nesten 5000 nordmenn er døpte baptister og drøyt 10000 juridiske medlemmer. Blant de udøpte juridiske medlemmene finner vi både barn som ennå ikke er døpt og en del voksne som er med uten å ha latt seg døpe.

Internasjonalt er Det norske Baptistssamfunn tilknyttet Baptistenes Verdensallianse med hovedsete i Virginia i USA og har medlemmer i 150 land. 44 millioner er døpte medlemmer i kirkene som tilhører verdensalliansen. Det anslåtte totale tallet på tilhørige er 110 millioner på verdensbasis. Dette betyr at baptistkirken er blant de aller største protestantiske kirkene i verden i dag. Opp gjennom tidene har det vært mange splittelser innenfor baptistbevegelsen. Uenigheten har dreid seg om lærespørsmål. Er det for eksempel slik at  Gud har utvalgt noen til å gå fortapt og andre til å bli frelst, eller gjelder frelsesbudskapet alle mennesker? I dag dominerer det siste synet. Men den alvorligste konflikten har vært knyttet til et politisk og sosialt spørsmål, nemlig slaveriet i USA.

Mange hvite baptister i Sørstatene mente på begynnelsen av 1800-tallet at slavehold var forenlig med kristendom. De møtte motstand både fra afro-amerikanske baptister og hvite baptister i nord. Baptister var for slaveri og mot slaveri, slaveholdere og slaver. Resultatet var en dyp splittelse som fortsatt ikke er leget. I dag regner man med at over halvparten av  USAs afro-amerikanske befolkning er baptister. En kjent baptistpastor i dag er Billy Graham, en vekkelsespredikant som har hatt kampanjer i mange deler av verden. Men den aller mest berømte baptistpastoren er menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King jr. (1929-1968). Han var baptistpastor i Montgomery, Alabama og en stor taler. Den viktigste talen,
I have a dream, holdt han 28. august 1963 i Washington D. C. under en marsj for den afro-amerikanske befolkningens fulle borgerrettigheter. Her knytter han kampen for borgerrettighetene til sitt kristne håp om frihet for alle. King ble i 1968 drept i et attentat.

I dag lever splittelsen blant amerikanske baptister videre. Southern Baptist Convention som har en historie tilbake til de hvite baptistene i Sørstatene, er det største baptistsamfunnet i USA og samler 16 av landets 35 millioner baptister. Dette er et konservativt samfunn som er skeptisk til samarbeid med andre kirkesamfunn og stadig truer med å trekke seg fra Baptistenes Verdensallianse. Hovedårsaken er sørstatsbaptistenes motstand mot kvinnelige pastorer som det nå ellers er bred aksept for innenfor verdensalliansen.

I Norge var baptistkirkene aktive i kirkeasylbevegelsen på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang søkte en rekke asylsøkere som fikk avslag på sine søknader asyl i kirkene. Fra baptistisk hold blir dette engasjementet begrunnet med vektleggingen av menneskerettigheter og religionsfrihet. Mange norske baptistmenigheter er i dag i prinsippet ikke mot kvinnelige pastorer. Men i praksis er det bare noen få kvinner som virker i stillingene. Menighetene ansetter menn. Synet på homofili er restriktivt. I en uttalelse fra 1995 sier Baptistsamfunnet nei til homoseksuell praksis hos pastorer. Dette begrunnes med bibelske skriftsteder. Samtidig heter det at homofile må møtes med kjærlighet i menighetene.

1930-tallet var Baptistbevegelsens store tid i Norge. Den gang økte medlemstallet med flere tusen i året som en følge av vekkelser. I dag har store deler av denne generasjonen falt fra. At medlemstallet har vært dalende de siste årene, forklares delvis ut fra dette naturlige frafallet og dels ut fra et endret bosettingsmønster. Baptistbevegelsen har i Norge stått sterkt på enkelte tettsteder og i enkelte mindre byer og har ikke helt klart å bli med på flyttestrømmen inn mot storbyene. Også manglende nyrekruttering har vært et problem. For baptistkirken gir dette grunn til å tenke gjennom både sin egenart og sitt oppdrag i dag.