Metodistkirken

Religiøs erfaring og personlig omvendelse

Tross foreningsliv og metodiskhet var John Wesley i mange år preget av religiøs uro og rastløshet, og han mente å være mislykket som prest. Vendingen kom en maidag i 1738. På et møte i London fikk han for første gang en sikker følelse av å være frelst av Gud. Denne erfaringen var viktig i Wesleys eget liv. Religiøse opplevelser og erfaringen av å være frelst skulle, som vi etter hvert skal se, også bli viktig innenfor Metodistkirken.

I årene etter sitt åndelige gjennombrudd drev John Wesley og hans medarbeidere – blant dem hans bror Charles -  en omfattende forkynnervirksomhet. Raskt vokste det fram en betydelig vekkelsesbevegelse innenfor den anglikanske kirke. På de steder der vekkelsen fikk nedslag, ble det opprettet egne foreninger. På mange måter kan dette minne om 1800-tallets framvekst av de pietistiske indremisjonsgrupperingene i Den norske kirke (se s. 385-386 i I samme verden). Bevegelsen i England hadde i det hele tatt mange likhetstrekk med pietismen. (Wesley hadde også selv kontakt med tyske pietister.) Den vektla religiøs erfaring og betydningen av en personlig omvendelse. Og den oppfordret til en puritansk livsstil der verdslige fornøyelser og alkohol ikke skulle ha noen plass. Men i England førte vekkelsen til opprettelsen av et nytt kirkesamfunn. I Norge forble indremisjonsbevegelsen innenfor den etablerte kirken.

I 1784 ble Metodistkirken formelt grunnlagt. I dokumentet Deed of Declaration ble det slått fast at Årsmøtet – den såkalte Konferansen – var kirkens øverste organ. Alle forsamlingshus innenfor bevegelsen ble erklært som den nye kirkens eiendom. Samme år begynte Wesley å ordinere prester i den nye kirken. I 1795 ble bruddet med Church of England endelig. Da vedtok Konferansen å feire gudstjeneste på samme tid som anglikanerne, det vil si søndag formiddag med egen nattverdfeiring.

John Wesley hadde selv ikke noe ønske om å opprette et eget kirkesamfunn. Men samtidig hadde han liten vilje til å holde seg innenfor de rammene Church of England satte. Han forbeholdt seg retten til å forkynne hvor han ville til hvem han ville, uten å ta hensyn til kirkens inndeling i menigheter og prestegjeld. Men den voksende bevegelsen møtte også liten forståelse hos prester og biskoper, og til slutt endte konflikten i et brudd.

Metodistkirkens egenart

Når metodistkirken ble opprettet, framstod den med en klar egenart. Vi skal se på to karakteristiske trekk ved denne kirken, først synet på helliggjørelse, så troen på at Guds kjærlighet omslutter alle barn, døpte som udøpte.

Helliggjørelse
Hva er egentlig forbindelsen mellom religiøs tro og liv? Metodistene tenker seg at troserfaringen kan forvandle livet på en gjennomgripende måte. John Wesley trodde opplevelsen av Guds kjærlighet ville omskape mennesket slik at det selv ble fylt av kjærlighet. Det er dette metodistene kaller helliggjørelse. Metodistkirken har ingen lære om helgener. Men tanken om helliggjørelse er nært beslektet med den katolske og ortodokse troen på at det er mulig å vokse som kristne og bli guddommeliggjort. Den mest kjente katolske oppbyggelsesboka i senmiddelalderen var Imitatio Christi av Thomas á Kempis (1380-1471). Her sies det at kristenlivet handler om å ligne stadig mer på Jesus. Wesley var inspirert av Imitatio Christi, og han leste i Bibelen. Hos Paulus stanset Wesley opp ved bibelord som ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom” (1. Tessalonikerbrev 5, 23), og  ”For det er Gud som virker i dere både å ville og gjøre etter hans gode vilje.”  (Filipperbrevet 2,13). Budskapet er at Gud er i stand til å forvandle mennesker.

Metodistene knytter helliggjørelsen til et fellesskap. Det er sammen med andre at mennesket vokser, og kristenlivet skal utfolde seg både i menighetsliv, familieliv og samfunnet for øvrig. Metodistkirken har tradisjon for selv å drive sosial arbeid. Men noe klosterfellesskap har ikke denne kirken. For katolikker og ortodokse gir klosteret mulighet til å vie seg helt til Gud på en annen måte enn i samfunnslivet for øvrig. Metodistene har utviklet et annet skille som får fram en utvikling i kristenlivet – nemlig mellom forberedende medlemmer og medlemmer i full forening.  Barn og folk som blir med i metodistkirken vil først være forberedende medlemmer. Senere vil de kunne bli opptatt som medlemmer i full forening. Da har de bekreftet troen på Jesus overfor menigheten. Ofte legges det vekt på å motta Jesus som sin personlige frelser. Med denne erfaringen kan så helliggjørelsen fortsette. Men kristenlivet begynner allerede når livet selv tar til.

Alle barn hviler i guds kjærlighet
Metodistene tror at Gud helt fra begynnelsen av virker i mennesker med sin kjærlighet. Dette kaller de ”Guds forutgående nåde”; nåden lenge før mennesker har tatt imot Jesus. Ethvert barn er omsluttet av denne nåden – i liv som i død. Ingen barn vil derfor kunne gå fortapt. Men når man blir voksen, må man selv innse sitt behov for Guds frelse og ta imot Jesus. Da blir kristenlivet til en personlig bestemmelse.

Denne oppfatningen er tydelig i metodistenes dåpssyn. ”Vi døper barn fordi ethvert barn er Guds barn,” heter det hos metodistene. Dåpen er en synliggjøring av Guds kjærlighet som er der allerede. Samtidig blir den døpte et forberedende medlem i metodistkirken. Hvordan stiller metodistkirken seg da til arvesyndslæren; at hele menneskeslekten etter Adam og Eva er preget av synd og skyld? Metodistene vil ikke uten videre avvise dette. Men de tror Jesu død og oppstandelse har gitt Gud makt over arvesynden og satt den ut av spill. Fordi mennesket likevel gir etter for ondskapen når det selv får frihet og ansvar, trenger det senere i kristenlivet å ta imot Jesus som sin frelser.

Kult og sakramenter

Metodistkirken overtok gudstjenesteordningen fra den anglikanske kirken, men forenklet den en del. I dag inneholder gudstjenesten søndag formiddag tekstlesninger, preken og forbønn. I tillegg er gudstjenesten preget av allsang. Ofte har menigheten en egen lovsangsgruppe. Utover de faste leddene åpner metodistkirken mange steder opp for innslag av fri bønn. Det finnes karismatiske menigheter med tungetale, profetisk tale og helbredelse ved bønn. I Norge er det vanlig å feire nattverd en gang i måneden. Metodistkirken legger for øvrig stor vekt på det kristne fellesskapet, og i mange menigheter er det et aktivt foreningsliv.

Metodistene har to sakramenter, dåp og nattverd, akkurat som den lutherske kirke. Mens den lutherske kirke legger vekt på at sakramentene er konkrete frelseshandlinger, har metodistene et symbolsk syn på det. De er ytre tegn på Guds kjærlighet. Vi så det i forbindelse med dåpen: Dåpen er et symbol på Guds nåde som barnet allerede hadde del i. Men det skjer ikke noe avgjørende i selve dåpen. Derfor er det faktisk ikke uvanlig i flere metodistmenigheter å praktisere voksendåp, selv om barnedåp er det vanligste. Også nattverden forstås symbolsk. Når presten om brødet og vinen sier – Dette er Jesu legeme og – Dette er Jesu blod, er det tegn på at Jesus åndelig til stede. Selv oversatte John Wesley ”dette er” med ”dette betyr.” For Martin Luther var det viktig å holde fast på et konkret ”dette er” for å få fram at Jesus helt og fullt var til stede i brødet og vinen, en tro lutheranere deler med katolske og ortodokse kristne.

Læregrunnlag

Metodistkirken framhever Bibelen som ”eneste regel og rettesnor for vår tro og vårt liv.” Samtidig finnes det noen andre læredokumenter som ofte trekkes fram. Det er for det første den apostoliske trosbekjennelsen, dernest noen skrifter av John Wesley:
- 25 trosartikler fra 1784 som er en forkortet bearbeidelse av den anglikanske kirkes 39 artikler.
- en kommentar til Det nye testamente fra 1755
- 44 prekener utgitt som Standard Sermons

I Wesleys skrifter framstår metodistkirken som klart protestantisk i sin vektlegging av at det er ”troen alene som frelser,” og ikke menneskets gjerninger. Men mens lutheranere har vært tilbakeholdne med å snakke om vekst i et kristenliv for å unngå et religiøst prestasjonsjag, har vi sett metodistene være opptatt av helliggjørelse. Samtidig tilbakeviser læredokumentene det gamle reformerte synet som gikk ut på at Gud hadde forutbestemt noen til frelse og andre til fortapelse. Guds nåde er for alle mennesker, heter det hos metodistene.

Organisering og utbredelse

Metodistkirken er en rådskirke. Den synodale (synode=kirkemøte) strukturen gir stor makt til medlemmene. Grunnenheten er den enkelte menighet. Den ledes av et menighetsråd som velges av menighetens årsmøte. Pastorer og delegater fra menighetene møtes en gang i året til Årskonferansen som er det øverste organet i Norge. Det neste nivået består av Norden og Baltikum. Delegater fra de ulike landene møtes hvert fjerde år til en generalkonferanse.
 

De nordiske kirkene er knyttet til United Methodist Church i USA. Dette har historiske grunner. Den norske sjømannen Ole Peter Petersen (1822-1901) ble metodist i USA og kom i 1853 tilbake til Norge som ordinert pastor i metodistkirken. I 1856 ble den første norske metodistmenigheten grunnlagt i Sarpsborg. I dag finnes det om lag 13000 metodister i Norge. Tyngdepunktet er sørøst i landet, men det finnes menigheter nesten i alle fylker. Hovedkvarteret ligger på St. Hanshaugen i Oslo. Metodistkirken i Norge er med i felleskirkelige råd som Norges kristne råd og Frikirkerådet. Internasjonalt er metodistkirkene organisert i Metodistkirkens Verdensråd som har sitt hovedsete ved Junaluskasjøen i Nord-Carolina i USA. De er tilsluttet Kirkenes Verdensråd (se I samme verden, s. 99).

Selv om metodistkirken har en synodal struktur, er den episkopale (= biskopelige) makten også svært synlig. Én biskop er ansvarlig for hele Norden og Baltikum. Han heter for tida Øystein Olsen og sitter i Oslo. Dette området er delt i mindre områder. I Norge er metodistkirken organisert i to distrikter – Østre distrikt og Nordre-Vestre distrikt. Hvert distrikt har en tilsynsmann som har et overordnet ansvar for menighetslivet her. Biskop og tilsynsmenn utgjør Kabinettet og sammen har de stor innflytelse over pastorer og menigheter. Pastorene er en del av et spesielt beordringssystem. Når en pastor ønsker å skifte stilling, eller når menigheten ønsker et skifte, tar de kontakt med Kabinettet som vurderer en omrokkering. I prinsippet er en pastor bare ansatt et år av gangen. Men i praksis blir pastorene som regel lenger i stillingene.

Metodistkirken spredte seg i John Wesleys levetid raskt fra England til både USA og Canada, Irland og Wales og også til Australia. Veksten skjedde i stor grad som en følge av vekkelse blant kristne fra andre kirkesamfunn. Men kirken har også lang tradisjon for misjon blant ikke-kristne. I dag er det metodistmenigheter både i Afrika, Asia og Latin-Amerika, og det er i Sør metodistkirken vokser mest, mens kirken i Vesten opplever en svak tilbakegang. Dette gjelder også Norge der Metodistkirken i de senere årene har mistet medlemmer. I dag er det 13000 metodister i Norge. Tyngdepunktet ligger sørøst i landet, men det finnes menigheter nesten i alle fylker.

Metodistkirken i dag

I 1997 inngikk Metodistkirken i Norge og Den norske kirke en historisk samarbeidsavtale. Avtalen innebar blant annet at prester i de to kirkene kunne gjøre tjeneste hos hverandre. Avtalen får fram metodistenes åpenhet mot andre kirker. Men den er også et uttrykk for at metodistkirken i de senere årene har mistet medlemmer og flere steder trenger hjelp til å opprettholde et menighetsliv.

Samarbeidsavtalen reiser også spørsmålet om hva som er denne kirkens egenart når den nå som liten minoritetskirke skal leve i et formalisert samboerforhold med den store majoritetskirken. Innenfor Metodistkirken selv er det stor spennvidde mellom menighetene – noen er høykirkelige, andre er karismatiske og lavkirkelige. Noen steder praktiseres barnedåp, andre steder voksendåp. Forskjellene er en utfordring for Kabinettet som skal flytte rundt på pastorene. Men det er også en utfordring for kirkens selvforståelse. I en kritisk kommentar i 1991 uttalte den nå avdøde metodistteologen Tore Meistad at ”vekkelsesbevegelsen som kjempet for å frelse mennesker fra åndelig og sosial nød, utviklet seg mer og mer til å bli en kirke som i vår tid kjemper for å redde seg selv.” Meistad tok selv til orde for at metodister burde legge fornyet vekt på troserfaringen og forvandlingens mulighet i kristenlivet.

Metodistkirken har i flere tiår hatt både kvinner og menn i prestetjeneste. I forhold til homofili er den norske metodistkirkens offisielle standpunkt at man respekterer homofiles menneskeverd, men mener homoseksuell atferd er i strid med Guds vilje. I praksis betyr dette at homofile i partnerskap ikke kan bli metodistpastorer i Norge. I USA er det flere metodistmenigheter som gir homofile full anerkjennelse, og spørsmålet er stadig oppe til debatt i denne kirken som i mange andre kirkesamfunn.