Tekstoppgave: Aristoteles om mennesket

Aristoteles (384-322 f Kr) interesserte seg for nærmest alle livets områder, ikke minst for etikk. Hans bidrag på dette området trekkes av mange tenkere fram som viktig og relevant også i dag. I læreboka har vi knyttet Aristoteles til den såkalte dydsetikken. Dyd er en oversettelse av det greske ordet arete som også har blitt oversatt med dygd på norsk. ”Dyd” spiller på at arete handler å duge, dvs bli dugelig eller dyktig. En dyd er altså noe man må tilegne seg gjennom øvelse over tid. Utdraget er hentet fra Aristoteles´mest kjente verk om etikken, nemlig Den nikomakiske etikk. Her redegjør han for hva han mener med at etikk er det høyeste gode. Oversetter er Anfinn Stigen. Noen steder kommenterer han oversettelsen i egne hakeparenteser. Se tekster i læreboka om Aristoteles og dydsetikken: s. 256-258 og s. 295.

Men å si at lykken er det ypperste gode, forekommer kanskje noen å være en selvfølgelighet, og at derfor en klarere fremstilling av hva den er, fremdeles mangler. En slik kunne kanskje gis såfremt man kunne klargjøre menneskets oppgave. For på samme måte som det gode for en fløytespiller og en billedhogger og enhver kunstner, og overhodet for dem som har en oppgave, menes å ligge i denne gjerning, slik skulle man tro at det også er for mennesket, såfremt det da har en bestemt oppgave. […]

Det å leve synes jo å være noe vi har til felles endog med vekstene, men det er det særmerkte vi søker. Derfor må vi se bort fra vårt liv i ernæring og vekst. Så må vel vårt liv som sansende vesen komme nest, men også dette synes å være noe vi har felles med både hest og okse og ethvert levende vesen. Det som da blir igjen, er det handlingsliv vi har fordi i har fornuft, dels i den forstand at vi adlyder fornuften, dels i den forstand at vi har fornuft og tenker. Men da også dette [dvs ”vårt liv som fornuftsvesener”] har to betydninger, må vi si at vi mener det virksomme liv [dvs fornuften i bruk], for dette synes å være det høyeste. Hvis menneskets oppgave består i å bruke sjelen i overensstemmelse med sin fornuft eller ikke uten fornuft, og hvis vi videre sier at ”dette et-eller-annet” og ”dette dyktige et-eller-annet” har den samme slags oppgave, f. eks. en sitarspiller og en dyktig sitaterspiller osv., idet man til vedkommende oppgave legger overlegen dyktighet (en sitarspillers oppgave er jo å spille sitar, en dyktig sitarspillers: å spille sitar godt) – hvis dette er så (vi antar at menneskets oppgave er et visst liv, det som består i sjelens virksomhet og handlinger med fornuft; det dyktige menneskes oppgave å utføre disse vel og riktig, og at enhver oppgave blir vel fullført når den utføres i overensstemmelse med den dyktighet som gjelder nettopp den [egentlig: det som gjør den så god som mulig]) – hvis dette er så, blir det menneskelige gode sjelens virksomhet i overensstemmelse med dyd [eller dyktighet, egentlig: på sitt beste], og hvis det er flere dyder, overensstemmende med den beste og mest fullkomne.

Men vi må også si ”i et fullt liv.” For én svale gjør ingen sommer, og heller ikke én dag, og likeså gjør én dag eller en kort tid heller ikke mennesket salig og lykkelig.

 

Hentet fra Aristoteles, utdrag fra Den nikomakiske etikk, kapittel 7, i Anfinn Stigen (red.), Filosofiske tekster 1, Oslo 1979, s. 96-98.

Oppgaver:

1.) Hva er det spesielle med mennesket, skal vi tro Aristoteles i dette tekstutdraget? Trekk begrepet ”dyd” inn i svaret ditt.

2.) Tekstutdraget begynner med å slå fast at lykken er det ypperste gode. Hvordan blir mennesket lykkelig, ifølge Aristoteles?

 

Cappelen Damm