Tekstoppgave: Kant om plikten

Immanuel Kant skrev en rekke moralfilosofiske tekster. Utdraget under er fra innledningskapittelet til Grunnlegging til moralens metafysikk (oversatt av Eivind Storheim). For Kant var det viktig å forankre etikken i noe annet enn menneskets følelsesliv. Hans løsning var å knytte etikken til plikten, Kants etikk kalles derfor gjerne en pliktetikk. Like før tekstutdraget knytter han menneskets gode vilje til det vi har plikt til å gjøre. Et menneske som gjør sin plikt er dermed, ifølge Kant, et menneske av god vilje. Men hva vil det da si å gjøre noe av plikt? Det er dette han skriver om her. Se presentasjonen av Kant i læreboka på s. 258-259.

Jeg springer her over alle handlinger som allerede er erkjent som pliktstridige selv om de måtte være nyttige for det ene eller det annet formål. For når det gjelder disse, er det ikke engang spørsmål om de kunne skje av plikt, da de til og med strider mot plikten. Jeg setter også til side de handlinger som virkelig er i overensstemmelse med plikten, men som menneskene ikke har noen umiddelbar tilbøyelighet til, men som de likevel utfører da de blir drevet til det av en annen tilbøyelighet. I dette tilfelle lar det seg nemlig lett avgjøre hvorvidt den pliktmessige handling skjedde av plikt eller i en egoistisk hensikt. Langt vanskeligere er det å konstatere dette skille når handlingen er i overensstemmelse med plikten og subjektet dessuten har en umiddelbar tilbøyelighet til den. For eksempel er det opplagt i overensstemmelse med plikten at en kjøpmann ikke tar for mye i betaling av en uerfaren kunde, og der omsetningen er stor, gjør heller ikke den kloke kjøpmann noe slikt, men lar en fastsatt pris gjelde for enhver slik at et barn like gjerne kan handle hos dem som enhver annen. Man blir altså ærlig ekspedert. Men dette er på langt nær tilstrekkelig til at man derfor kan tro at kjøpmannen har handlet ut fra plikt og ut fra prinsipper om ærlighet. Hans egen fordel krevde det. At han dessuten skulle nære noen umiddelbar hengivenhet for sine kunder og liksom av kjærlighet ikke krevde mer av noen enn av andre, kan man ikke her anta. Følgelig skjedde handlingen verken av plikt eller ut fra noen umiddelbar tilbøyelighet, men kun av egeninteresse.

Derimot er det plikt å opprettholde sitt liv, og enhver har dessuten også en umiddelbar tilbøyelighet til å gjøre det. Men av den grunn har likevel ikke den engstelige omsorg de fleste mennesker viser for å bevare sitt liv noen indre verdi, og maksimen for deres handlinger har intet moralsk innhold. De tar riktignok vare på sitt liv i overensstemmelse med plikten, men ikke av plikt. Når derimot motgang og håpløse bekymrninger fullstendig har tatt bort lysten til å leve, når den ulykkelige, som er sterk i sinnet og er mer opprørt over sin skjebne enn motløs og nedslått, ønsker å dø, men likevel opprettholder livet uten å være glad i det, ikke av noen tilbøyelighet eller frykt, men av plikt: da har hans maksime en moralsk verdi.

 

Hentet fra Helge Svare,Filosofiske tekster i utvalg, Oslo 1998, s. 199-200.

Oppgaver:

1.) Kant skiller i dette utdraget mellom plikt og tilbøyelighet. Hva består denne forskjellen i?

2.) Vurder eksemplene med kjøpmannen og det ulykkelige mennesket. Har Kant rett i sine påstander her? Oppgaven kan egne seg til å samtale om i grupper i klassen.

 

Cappelen Damm