Tekstoppgave: Islam og andre religioner

I 2003 kom den kanadiske muslimen Irshad Manji med boka Hva er galt med islam? En oppfordring til ærlighet og forandring (utgitt på norsk i 2005.) Manji tar her blant annet opp islams forhold til kjønn, vold og til andre religioner. Men først og fremst er dette ei bok om hvordan Manji har kommet fram til en muslimsk identitet til tross for at det er grunnleggende sider ved denne religionen hun er kritisk til. Manji har bakgrunn fra kanadisk fjernsyn og er en åpen, lesbisk muslim.

Mange muslimer er opptatt av å etterligne en praksis fra en helt annen tid enn deres egen, istedenfor å vurdere tekster og tradisjoner på en selvstendig måte, hevder Manji. Nøkkelen er det muslimske begrepet ijtihad – selvstendig vurdering. Ijtihad bør prege alle muslimers lesning av Koranen og også deres tenkning rundt sin religion og sine liv i verden, og ikke være forbeholdt de rettslærde, er Manjis budskap. I utdraget nedenfor (hentet fra s. 46-48) retter hun oppmerksomheten mot islams forhold til andre religioner.

Les om islams forhold til andre religioner og livssyn på s. 134-135 i I samme verden.

Oppgaver

1.) Hva er ifølge Manji de to viktigste grunnene til at det finnes flere religioner, slik hun leser Koranen?

2.) Manji står til tross for sin kritiske holdning fram som en troende muslim. Hvordan kommer dette til uttrykk i teksten?

3.) Manji legger vekt på at den enkeltes lesemåte er et valg. Hva mener hun med det? Diskuter Manjis påstand i klassen og trekk inn hellige teksters stilling også i andre religioner.

Kilde

Islam og andre religioner

Alt muslimene skal tro på, ble åpenbart for jødene tusenvis av år før oss. Gud ble først provosert da noen jøder fravek den åpenbarte Sannheten ved å dyrke en gullkalv. (Jeg vet, jeg vet – hva slags Skaper er misunnelig på en babyku? Det må være en Skaper som, gjennom å fokusere på deres felles tro, ønsket å forene stammer som alltid var i krig med hverandre.) Tilbake til kua. Da idoldyrkingen ble gjeninnført, ble det nødvendig å sende et annet av Abrahams barn for å minne den semittiske verden om Herrens Sannhet. Da kom Jesus. Og deretter Bibelen, som tar opp i seg den hebraiske Moseboken (for de kristne bedre kjent som Det gamle testamente). Etter hvert begynte noen kristne å hevde at Jesus var både Gud og Guds sønn, og ikke bare et menneske valgt ut av den første og eneste Gud. Idoldyrkingen var i gang igjen.

Så rundt år 610 e.Kr. besøkte Gud profetbanken nok en gang. Han valgte Muhammad, en annen av Abrahams etterfølgere, til å rydde opp i det kaoset som både jødene og de kristne hadde skapt av Hans åpenbaring. Dette er grunnen til at islam vender tilbake til original jødisk lære for å få inspirasjon og integritet. Uansett hvor jeg åpnet Koranen, var jeg aldri langt unna det ofte gjentatte budskapet om at tidligere skrifter fortjener ny oppmerksomhet.

Velkommen til det ultraviktige poenget jeg varslet for litt siden: Stammeaktig arroganse kan ikke være Sannheten. Da jeg leste Koranen på nytt, på jakt etter informasjon om de ”Andre”, lærte jeg at muslimer ikke skal unngå alle jøder, bare dem som hevder at islam er en falsk religion. Om muslimer benekter at jødedommen også har livets rett, avviser vi samtidig vår egen religion.

Men hva er vitsen med å skille jødedom og islam dersom de tror på det samme? Når vi først er i gang – hva er vitsen med å beholde kristendommen? Eller hinduismen, buddhismen, sikhismen, eller fyll-inn-resten-ismene? Hvorfor kan vi ikke droppe alle disse hellige enmannsforetakene og betrakte hverandre som den samme Skaperens redskap? Koranen avstår ikke fra å ta opp de mest omstridte spørsmålene. Forskjellige religioner bør eksistere, sier den, slik at mennesker blir oppmuntret til å konkurrere i ”gode gjerninger”. Den poengterer riktignok at det er vanskelig å utføre gode gjerninger mens man er opptatt av å krangle om hvem som mest ”sannferdig” utfører Guds vilje. Du og jeg kan ikke vite, men vi er nødt til å skjære gjennom all forvirringen. Koranen forsikrer oss om at Gud vil sørge for at vi går riktig vei hvis vi vender tilbake til Ham. Å konkurrere i gode gjerninger er i mellomtiden et kall for dem som er entreprenører og kunstnere på samme tid. Det handler om å ta den samme håndfullen skriftmateriale og stadig jobbe for å forbedre det som er bra med produktet. Forpliktelse overfor dette arbeidet er Guds andre motiv for å skape forskjellige mennesker. Slik blir vi oppmuntret til å bli kjent med hverandre. Det er som om Skaperen vil at vi skal benytte forskjellene til å bryte isen, ikke som et påskudd for å trekke oss tilbake til hvert vårt hjørne.

Dette ønsker jeg at det skal bety. Jeg innrømmer det. Men alt kan tolkes. Koranen advarer muslimer mot å ha jøder og kristne som venner, fordi vi da kan bli ”en av dem”. Koranen omtaler ”dem” som et ”urettferdig folk” som ”Gud ikke viser vei”. Det snakkes om å straffe, slakte og pålegge ikke-muslimer en spesiell skatt som gave til de muslimske erobrerne. Virkelig bitre saker. Muslimer som ikke vil ha dialog mellom religionene, kan bruke sitatene som bevis. For disse menneskene vil ikke-muslimer aldri være muslimer likeverdige. Ikke i nærheten engang. Islam er ikke én tro i tillegg til de andre. Religionen er de andre overlegen fordi den har de perfekte ordene og den siste profeten som den ene Guds tjener. Å lese Koranen på denne måten er et valg. Er det ikke? Men vi er ikke bevisste på at vi faktisk velger.

Nettressurser

Cappelen Damm