Tekstoppgave: Hijabhistorier

I 2011 utga Cappelen Damm antologien Hijabhistorier der muslimske kvinner forteller om sine erfaringer med å begynne å gå med eller slutte å gå med hijab. Under har vi gjengitt tre av historiene.

Den første teksten er skrevet av Khadija Khalid, den andre av Afshan Rafiq og den tredje av Memoona (etternavnet hennes er ikke oppgitt).

Under hver tekst er det formulert spørsmål. I tillegg kan oppgavene under brukes på alle tekstene og også være et utgangspunkt for å sammenligne dem.

1.)  Hva slags syn på hijab viser seg i teksten? Er det flere syn eller bare ett syn?

2.)  Hvilke verdier blir framhevet?

3.)  Hijab kan både beskrives som noe høyst privat og noe like offentlig. Hva vektlegges i teksten?

 

Khadija Khalid: Bare et tøystykke?

Det var en eller annen høstdag i sjette klasse. Plutselig bestemte jeg meg for å ta på meg et hvitt sjal. Ingenting hindret meg den dagen, kanskje et snev av usikkerhet, men den tok aldri overtaket. Jeg var veldig spent på hvordan mine medelever, mine gode norske venninner, ville se på meg. Ville jeg fortsatt være meg, den samme gamle meg?

Pappa kjørte meg til skolen. Han sa noe om at jeg også kunne trekke litt av hijaben over ansiktet, slik som niqab. Foreldrene mine hadde aldri tvunget meg til å gå med hijab. Dette var mitt valg. I etterkant har jeg alltid lurt på om den ene lille kommentaren fra pappa var ment å være seriøs, ironisk eller rett og slett en opplysning. Jeg tror at kroppsspråket mitt ga ham signaler om at jeg ikke ville snakke om det. I så fall var det fint, for etterpå hørte jeg aldri noe mer.

Da jeg kom til skolen, kjente jeg at jeg så litt annerledes ut. Pappa satte meg av ved skolens parkeringsplass. Heldigvis var det ikke mange elever der. Jeg nølte litt med å gå inn, ventet til det ringte.

Jeg var blant de siste som hilste på læreren i døra. Hun var tydelig overrasket, og spurte om jeg skulle begynne å bruke sånt fra nå av. «Ja,» svarte jeg. Jeg var klar og sikker i stemmen.

Selvfølgelig så alle i klassen på meg. De fleste virket ganske overrasket. I friminuttene ville noen av jentene sjekke ut det lille tøystykket. Jeg ville ikke ta det av, men alle fikk lov til å ta på det. Valget om å gå med hijab var altfor personlig for meg til at jeg ville diskutere det. Noen i klassen oppfattet hijaben som fremmed og trakk seg tilbake. De var ikke like vennlige lenger. Deres blikk sa alt. Det var nesten som om jeg kunne høre alt de hvisket seg imellom.

Min nærmeste venninne forandret seg ikke! Hun var etnisk norsk og stilte meg mange spørsmål, men jeg tok meg aldri nær av dem. Det var noe i måten hun stilte dem på som gjorde at jeg ikke følte meg støtt.

En annen jente i klassen fra Tyrkia, som ikke gikk med hijab, prøvde alltid å fortelle og lære meg ulike måter å bære den på. Hun forsto ganske raskt at det var meg likegyldig hvordan hijaben så ut, bare den satt godt på.

Jeg gikk med hijab en god stund, helt til de fleste hadde vent seg til det og blitt forholdsvis normale igjen i sin oppførsel. Det viktigste for meg i denne perioden var å finne en egen identitet. Hijaben viste at jeg var meg selv også i forkledning. Det måtte omverdenen akseptere.

Jeg kan ikke riktig huske hvor religiøst overbevist jeg var da jeg bestemte meg for å bruke hijab. Akkurat det er litt synd, synes jeg. Mine foreldre og moskeen var ganske positivt innstilt, og de oppfordret meg til å kle meg sømmelig, men noen form for tvang erfarte jeg aldri. En følelse av identitetsløshet plaget meg mye den gang og fortsatte å plage meg under ungdomsskoletiden. Jeg var og er muslim, men ikke den riktige typen, ifølge andre muslimske menigheter.

På grunn av min families religiøse overbevisning ble jeg utstøtt av min muslimske vennegjeng. Helt norsk følte jeg meg heller ikke. Fordi jeg er mine foreldres eldste barn, fungerte jeg på mange måter som deres nøkkel inn til det norske samfunnet. I likhet med en del nordmenns forhold til innvandrere hadde også mine foreldre fordommer mot nordmenn. De var blant annet veldig forsiktig med hvilke aktiviteter jeg fikk delta på.

For meg fungerte hijab som en veileder. Men den ga meg likevel aldri en tilhørighetsfølelse til moskeen eller noen andre. Og godt var det. Det gikk opp for meg at utseendet ikke har alt å si. Jeg er meg, og det kan ingen ta fra meg.

I dag er jeg 20 år, den gang var jeg rundt 11 år. Hva som fikk meg til å slutte med hijab etter noen måneder, er fremdeles et mysterium for meg. Min opplevelse og den lærdommen jeg fikk av å bruke hijab er for meg helt unik og spesiell. Jeg er glad for at det ble slik.

Foreløpig er hijab en form av et tøystykke som dekker hode og hals, ikke en del av meg og min personlighet. Jeg er muslim, men ennå ikke helt overbevist om at Gud kan be det ene kjønnet om å gjemme seg på den måten. Og om det er forståelig, så er min Gud, min Allah, i hvert fall ikke for kvinneundertrykking, slik det ofte forekommer i samfunn hvor kvinner er pålagt å dekke seg til. Pålagt å surre seg rundt i et stoff, lag på lag, og helst være så usynlig som mulig i samfunnet.

Jeg er ingen motstander av eller forkjemper for hijab. Jeg er bare mot ekstremisme. Mot at man skal kvele seg selv i frihetens ånd og ikke klare å se at det er en frihet og en rettighet å kunne bruke hijab uten å bli sett ned på eller bli møtt med fordommer. Mot at den maktutøvende myndighet, politiet, skal bære religiøse symboler. Jeg er mørk og muslim, og jeg vet at det angår meg. Likevel har jeg ikke lyktes i å ta stilling i denne debatten. Det haster vel heller ikke. For man lærer så lenge man lever.

 

Oppgaver:

  1. Hvorfor tror du teksten har tittelen Bare et tøystykke?
  2. Hvilke reaksjoner møtte forfatteren når hun kom på skolen med Hijab?
  3. Hvorfor var det viktig for forfatteren å gå med Hijab?
  4. Hvordan kobler forfatteren sitt syn på Allah med sitt syn på tildekning?

 

Afshan Rafiq:

Har muslimske kvinner valgfrihet?

Retten til å markere sin religiøse overbevisning i det offentlige rom har skapt voldsom debatt, spesielt bruken av hodesjal (hijab) og heldekkende kledning (niqab og burqa), blant annet fordi det oppleves som kvinneundertrykkende.

I Storbritannia får skoleelever bruke hijab hvis den står til skoleuniformen. Etter en heftig debatt ble synlige religiøse symboler – inkludert den jødiske hodekalotten og prangende katolske kors – forbudt å bruke for franske skoleelever i 2004, med bakgrunn i det tradisjonelt strenge skillet mellom stat og religion. I Tyskland har debatten handlet om lærerstaben i stedet for elevene, og i flere deltater nektes kvinnelige, muslimske lærere å iføre seg hijab. Jeg kan ikke stille meg bak slike forbud, akkurat som jeg ikke kan forsvare foreldre som tvinger døtrene til å bruke hijab. Det er ikke slik at offentlig tvang er bedre enn privat tvang. Personlig frihet er stikkordet her. For meg spiller det ingen rolle om jenter bruker eller ikke bruker hijab, så lenge de har tatt beslutningen selv, uten press fra noen.

I Koranen står det at kvinner skal kle seg sømmelig - «dra sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd» og «svøpe kappen om seg» er to eksempler. Ordet hijab nevnes flere steder i betydningen forheng, gardin og skille, men henviser ikke direkte til kvinners klesdrakt. Det finnes tekster i Hadith og Fiqh (vitenskapen om sharia) som tar for seg tildekking av hele kroppen, bortsett fra hender, føtter og ansikt, men anvendelsen av dette har variert fra samfunn til samfunn. Derimot er Koranen helt tydelig på at kvinner må dekke til hodet når de ber eller er i moskeen. Det har altså vært vanlig for muslimske kvinner å bruke hodeplagg i ulike former gjennom flere hundre år. Selv har jeg valgt ikke å dekke til hodet, med unntak av når jeg ber. For å kunne være meg selv er det viktig å gå kledt som jeg vil. Jeg har aldri fått noen negative reaksjoner på det, verken da jeg strittet imot tildekking av hodet mens vi bodde i Pakistan, eller etter at jeg begynte som politiker. Det betyr likevel ikke at jeg tar på meg hva som helst. Jeg sørger for at kroppen er tildekket. Dette føles riktig for meg, samtidig som det sikkert føles riktig å bruke hijab for mange andre kvinner.

Bruken av niqab og burqa er en helt annen sak. Da skjules også ansiktet, slik at det blir vanskelig for lærere og ansatte ved offentlige institusjoner å identifisere hvem som befinner seg bak kledet. Denne klesskikken har trolig vokst frem innen en før-islamsk tradisjon og deretter blitt videreført. Muslimske kvinner i niqab og burqa utgjør en liten minoritet i dagens Norge, men skulle denne klesdrakten bli svært utbredt, bør vi forby den. Både av praktiske årsaker og på grunn av usynliggjøringen av de kvinnene det gjelder. Hvis vi ønsker et åpent og likestilt samfunn, må det være et minstekrav at alle viser ansiktet sitt. I vestlig sammenheng blir niqaben og burqaen sett på som kvinneundertrykkende. Det hevdes at når ansiktet forsvinner, mister kvinnen sin identitet og blir usynliggjort.

På den annen side sier mange kvinner i niqab og burqa at de gir uttrykk for muslimsk identitet ved å dekke seg til, og at de føler seg verdige og skjermet for menns seksualiserte blikk. Jeg tilhører dem som synes at niqab og burqa er undertrykkende fordi plagget definerer bort kvinnen som et selvstendig individ. Kvinner må selvfølgelig få bruke niqab og burqa hvis det er av fri vilje, men da må de også respektere at de må være identifiserbare og ikke kan være tildekket i møte med offentlige institusjoner som skole, sosialkontor og ligningskontor.

[...]

De sterkeste kritikerne av hijab, niqab og burqa begår ofte den feilen å si at islam er kvinneundertrykkende på grunn av tildekkingen. Ser man på regimer som kongedømmet Saudi-Arabia eller det tidligere Taliban-styret i Afghanistan, hvor alle kvinner ble påtvunget heldekkende klesdrakt mot sin vilje, er det ikke vanskelig å si seg enig. Men skylden er å finne hos imamene og de øvrige mennene som tolket Koranen i denne retningen, ikke i religionen som sådan. Faktum er at da islam vokste frem på 600-tallet, ble kvinners plass i samfunnet styrket. De fikk lik rett som menn til å disponere inntekt, formue og eiendom. Til sammenligning hadde norske kvinner halv arverett til langt ut på 1800-tallet. Islam var altså tidligere ute med kvinners rettigheter enn mange vestlige, kristne samfunn. Desto mer trist er det at dagens muslimske land har havnet langt bak i den likestillingsutviklingen som har funnet sted i den vestlige verden. Mye skyldes at et flertall av disse regimene praktiserer en streng, reaksjonær tolkning av islam som har tillatt det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret å dominere.

Norske motstandere av både hijab, niqab og burqa ønsker et lovforbud mot alle tre typer tildekking. Det er merkverdig å se hvor opptatt de er av muslimske kvinners rettigheter. De er så fokusert på deres frihet at de vil nekte dem å kle seg som de ønsker, utøve religionen sin slik de føler er rett, og å finne sin plass i det offentlige rom på egne premisser. For meg blir det diskriminerende og undertrykkende når de forteller oss at måten vi praktiserer vår religion på, ikke har en plass i det norske samfunnet. Når de sier at muslimske kvinner har to muligheter: enten å gå med hijab og snu ryggen til det vestlige samfunnet du bor i, eller ta av deg hijaben og omfavne friheten, minner det om retorikken til fundamentalister i andre deler av verden. Jeg er enig i at ingen kan tvinges til å dekke seg til, men det blir for ekstremt når de sier at det er et spørsmål om enten–eller. Det er paradoksalt at de på den ene side vil fremstå som talsperson for det vestlige samfunnets kjerneverdier og på den annen side undergraver de samme verdiene ved å gå inn for en innskrenkning av demokratiske rettigheter, deriblant religionsfrihet.

Jeg støtter selvfølgelig ikke at noen kvinner blir tvunget til å gå med religiøst hodeplagg. Men kvinnefrigjøring handler om å sikre at kvinner har samme valgfrihet og mulighet til å delta på alle samfunnsarenaer som menn. Å erstatte en eventuell tvang til å gå med hodeplagg med en tvang til ikke å gå med hodeplagg har ingenting med kvinnefrigjøring å gjøre. Det har blitt argumentert for at å forby bruk av hodeplagg vil redusere kvinneundertrykking i visse miljøer. Det er altfor lettvint. I den grad kvinner undertrykkes, endres ikke det ved et forbud mot bruk av hijab.

 

Oppgaver:

  1. Hvilke ulike former for tildekking av kroppen beskrives i denne teksten?
  2. Hva forteller forfatteren om sitt eget forhold til det å dekke til hode og kropp?
  3. Hvilke feil mener hun kritikerne av muslimske kvinners tildekking ofte begår?
  4. Hva mener hun om et eventuelt lovforbud mot ulike former for tildekking?

 

Memoona: Tanke på døden

Ønsket mitt om å gå med hijab økte da jeg ble interessert i å lære mer om min religion. Jo mer jeg leste om islam, desto mer økte kjærligheten min overfor Skaperen. Når skal jeg begynne å gå med hijab, var det store spørsmålet som jeg etter hvert ble opptatt av. Kanskje når jeg kommer i trettiårene? Jo, det var en god idé, trettiårene var et fint tidspunkt. Men da dukket tankene opp som var de mest skremmende. Hva hvis jeg dør før jeg har fylt 30 og dermed ikke har begynt med hijab? Har jeg noen garanti for at jeg skal leve i åtte år til? Hva skal jeg si til Gud, som jeg elsker aller høyest, om hvorfor jeg ikke brukte den selv om han hadde pålagt meg det? Jeg kom ikke på noen gode unnskyldninger. Nei, tankene var rett og slett altfor skremmende, og dermed var det best å legge dem til side.

Det var likevel ikke så lett å la være å tenke på alle disse spørsmålene. Hvorfor greide jeg egentlig ikke å begynne med hijab nå som jeg var 22 år? Hva hindret meg i å begynne med det nå, selv om jeg hadde veldig lyst, tenkte på den og hadde et stort ønske om å gå med den? Det ble flere dager og søvnløse netter hvor jeg prøvde å finne svar på disse spørsmålene. Jeg ville gå med hijab, men følte det var altfor vanskelig. Nå som jeg ser tilbake, tenker jeg at det hangsammen med motediskursen som jeg ubevisst var styrt av. Hijab er ikke kun et hodeplagg. Den gjelder hele kroppen, som skal være sømmelig tildekket. Dette innebar at jeg ikke kunne gå med t-skjorter og trange klær som viste kroppsformen. Med hijab ville jeg se annerledes ut enn den vestlige idealkvinnen som har så stor gjennomslagskraft i verden. Jeg var kanskje redd for å se annerledes ut. Sminke og mote var en del av min livsstil, og jeg greide liksom ikke å gi slipp på dette nå som jeg var så ung.

Selv om jeg hadde den vestlige klesstilen, følte jeg at det var noe inni meg som var annerledes. De klærne passet liksom ikke helt til min personlighet. Det var forskjell på hvordan jeg så ut og hvem jeg egentlig var. Jeg følte at det var noe som manglet i meg, noe jeg ikke helt forsto eller kunne forklare hva var. Det var en konflikt som foregikk inni meg. Konflikt om hvordan jeg skulle fylle den tomme delen som jeg følte var i meg. Konflikt om hvordan jeg skulle finne glede og fred inni meg. Jeg forsto ikke helt hvordan jeg skulle løse dette. Hver gang jeg kom i en vanskelig situasjon, var det Gud jeg ba om hjelp, og det gjorde jeg også denne gangen. Jeg hadde tro på at han ville vise meg den veien hvor jeg kunne finne ro inni meg. Jeg begynte etter hvert å gå med løsere klær. Overdelene ble lengre og lengre. Kortermede klær ble uaktuelt for meg. Klærne tildekket hele kroppen, men fortsatt var det noe som manglet – å dekke håret og halsen.

En dag spurte faren min om jeg ønsket å dra på pilegrimsreise til sommeren. Jeg takket ja, og plutselig bestemte jeg meg for å begynne med hijab når jeg kom tilbake fra reisen. Etter å ha tatt denne avgjørelsen følte jeg meg veldig lettet. Jeg husker hvor glad jeg var de dagene. Etter hvert fortalte jeg om denne avgjørelsen til foreldrene mine. Jeg må innrømme at det kom som en overraskelse på dem. De hadde forstått at jeg i det siste hadde vært opptatt av å lære mer om min religion, og de merket nok også noen forandringer i meg. For eksempel hadde jeg begynt å be regelmessig. Foreldrene mine var nøytrale til mitt valg. De sa at jeg kunne velge hva jeg ville. Ønsket jeg å gå med hijab, respekterte de det, ønsket jeg ikke å gå med den, var det fortsatt greit for dem.

Etter at jeg kom fra pilegrimsreisen, begynte jeg å gå med hijab. I begynnelsen var det ikke så lett. Spesielt vanskelig var den første dagen på høyskolen etter sommerferien. Men den glede som jeg fikk av å få med hijab, førte fort til at jeg glemte hva andre tenkte når de kom til å se meg for første gang med hijab. Jeg følte en lykke, fred og ro inni meg som er helt ubeskrivelig. Jeg var liksom kommet så mye nærmere Gud. Jeg representerte det jeg ønsket å være, en stolt muslimsk kvinne. Det tomme rommet inni meg var blitt borte. Jeg følte meg som et helt menneske. Nå er jeg 23 år, og hijab er en del av min identitet. Den er en del av meg.

 

Oppgaver:

  1. Memoona beskriver en vei fra ikke å gå med hijab til å gjøre det. Beskriv de viktiste skrittene på denne veien.
  2. Hva er det egentlig hun søker etter?
  3. Hva er det med et klesplagg som gjør at det kan bety mye både for den som bærer det og for omgivelsene rundt?
Cappelen Damm