Bildeoppgave: Hva er et ikon?

Teksten nedenfor er et utdrag fra boka Teologi i farger. Ikoner i Norge skrevet av Torstein Tollefsen som er filosof, ortodoks kristen og ikonmaler. Boka ble skrevet til en ikonutstilling i år 2000. Utstillingen var en del av Humanioradagene ved Universitetet i Oslo som dette året hadde Jesus som sitt hovedtema, ”Jesus – 2000 ansikter”. Boka inneholder en rekke ikoner fra utstillingen. Alle ikonene er her malt av norske malere, og på denne måten har både utstilling og bok fått fram hvordan den ortodokse ikontradisjon er blitt en del av den religiøse virkelighet, også i Norge.

Les også om kristen bildekunst på s. 72-73 i I samme verden. Her er også ikonkunsten i den ortodokse kirke kommentert.

Oppgave

1.) Hva er et ikon, helt konkret beskrevet?

2.) Hvem var den første ikonmaleren, ifølge ortodoks tradisjon?

3.) Hva betyr det at ikonene er veivisere? (Her kan det være en hjelp å lese om frelse som frigjøring på s. 50 i I samme verden.)

4.) Hva betyr det at ikoner for ortodokse kristne er hellige gjenstander?

5.) I tekstsamlingen bak i læreboka (s. 345) er det gjengitt en kjent tekst av Johannes av Damaskus. Denne ortodokse teologen levde i en tid da det var konflikt i kirken om bruk av bilder. Hvordan forsvarer Johannes bruk av bilder?

6.) Ta for deg ikonet som er gjengitt over (og i læreboka på s. 73). Hvem er avbildet her? Ut fra ditt kjennskap til kristendommen, hvorfor er dette et av de viktigste ikonmotivene? Beskriv bildet nærmere. Hva er forholdet mellom de to som er avbildet? Svarer dette til det Tollefsen skriver:  «[D]e personene som er avbildet, er ikke fremstilt som vanlige jordiske mennesker, men som utenfor de jordiske begrensninger, hinsides vanlig tid og rom»? Diskuter. (Dette ikonet kalles forøvrig “Gudsmoren fra Vladimir” og har en helt særegen plass i den russisk-ortodokse kirke.)

Denne oppgaven kan utvides: Gå til nettstedet til den norske ikonmaleren Solrun Nes. Her er det samlet en rekke ulike ikoner i ikongalleriet. Velg ut noen av dem til et gruppearbeid i klassen med utgangspunkt i oppgaven over knyttet til “Gudsmoren fra Vladimir”.

 

Hva er et ikon?

Torstein Tollefsen

Ikoner er ”in”. De dukker opp på teaterplakater, i trendy interiørmagasiner, som veggpryd i mange hjem. Mange har sett ikoner på feriereiser til Hellas eller på utstillinger her hjemme. Hvis man skal beskrive hva det er, vil nok de fleste si at det er en type religiøst bilde, malt på en treplate. Ikoner betraktes gjerne som litt fremmedartede, litt eksotiske. De tilhører en religiøs sfære som man forbinder med Hellas, Russland og andre østeuropeiske land, en sfære av fremmedartet sang, dunkel belysning, en duft av røkelse og vokslys.

Ordet ”ikon” og hva ordet betyr

Ordet ”ikon” er opprinnelig gresk, og det betyr rett og slett ”bilde”. Ordet brukes vanligvis om en bestemt type bilder, nemlig om tradisjonelt tavlemaleri (maleri på treplater) som er typisk for Den ortodokse kirke. Ifølge et kirkemøtevedtak fra Nikea (år 787) […], er det ikke bare slike tavlemalerier som er ikoner. Fresker [freske - veggmaleri]og mosaikker i stort format, slik man kan finne dem i greske og russiske kirker, hører også med til ikon-kategorien.

Ikoner i kirkeromme

En ortodoks kirke er gjerne rikt utsmykket. Den fremstår som en bildebok i bibel- og kirkehistorie. Hellige kvinner og menn, hendelser fra Bibelen og kirkens historie, pryder vegger og tak og forteller om kristendommens sentrale sannheter. Ikonene dukker ikke tilfeldig opp i kirkerommet, men har fått sin plassering etter et program for utsmykningen, et program som riktignok gir rom for en viss fleksibilitet.

Ikoner i tradisjonen

Ifølge Den ortodokse kirkes tradisjon har ikonet, det kristne bildet, sine røtter tilbake til aposteltiden. Evangelisten Lukas omtales gjerne som den første ikonmaleren. Han skal, ifølge en overlevering, ha malt de første ikonene av Maria, Gudfødersken eller Guds Mor, som hun kalles i ortodoks tradisjon. Ikonene har flere funksjoner. I denne forbindelse er det viktig å være klar over at Den ortodokse kirkes liv og lære bygger på det man kaller Tradisjonen (Paradosis). Dette er et ord med et ganske rikt innhold. Ifølge de ortodokse er ikke Tradisjonen en statisk størrelse, men ”Den hellige ånds liv i Kirken.” Bibelen, gudstjenesten (Den guddommelige liturgien) og ikonene er viktige elementer i Tradisjonen. Likesom Bibelens ord forkynner troens sannheter for øret, forkynner ikonet den samme sannhet i former og farger for øyet. Derfor er ikonene blitt kalt ”teologi i farger.”

Ikoner som veivisere

På den ene siden er derfor ikonet en læremessig eller en dogmatisk størrelse. Det vitner om den ortodokse, kristne troen. Dette vitnesbyrdet om troen fører oss imidlertid videre til diverse praktiske funksjoner som ikonet har, for læren kan ikke løsrives fra det praktiske livet. I ortodoks sammenheng sier man gjerne at kristendom er liv, ikke primært lære. Ikonene fungerer derfor som veivisere til sant kristenliv. De fremstiller både de sannheter det kristne livet bygger på, og de fungerer som veivisere fordi de forteller hva mennesket er kalt til. De personene som er avbildet, er ikke fremstilt som vanlige jordiske mennesker, men som

utenfor de jordiske begrensninger, hinsides vanlig tid og rom. De er fullendte deltakere i Guds nåde. […]. Hos kirkefaderen Athanasius av Alexandria (4. årh.) har denne troen kommet til uttrykk i følgende formulering: ”For Han ble menneske for at vi skulle bli guddommeliggjort.” […]

Ikonene skal vise veien til fornyelsen av mennesket og naturen. De skal ’”tale” til oss og utfordre oss til å få øye på den opprinnelige skjønnhet som til tross for syndefallet, fortsatt ligger skjult i alt Guds verk. Alle jordens elementer, alt som lever og gror, er ifølge ortodoks tro i sitt indre vesen skapt slik at det kan få del i Guds lys. Verden i sin naturlige skjønnhet er skapt, ikke for å gå til grunne, ikke for å lide, dø og ødelegges, men for å forvandles til en ufattelig herlighet. Når Gud lar seg føde som menneske i en fattigslig grotte på Betlehemsmarkene, er det for å forene seg med skapningen og for å gjenreise den fra den sørgelige tilstanden den har brakt seg selv inn i gjennom menneskenes synd. Når Kristus fullender sitt verk gjennom oppstandelsen fra de døde, er det livets høvding som beseirer døden og forgjengeligheten. Målet er at menneskene, gjennom sin frivillige tilslutning til og deltakelse i Guds verk gjennom Kirken, kan få del i den herlighet de er skapt til. Ved hjelp av ikonet forkynner Den ortodokse kirke sin tro på Livets seier over døden.

Ikoner i dagliglivet til ortodokse kristne

For ortodokse kristne er ikoner hellige gjenstander. Man leser gjerne sine morgen- og aftenbønner foran ikonveggen hjemme. Man tenner lys, gjør korsets tegn, bøyer seg og kysser ikonene. De ikonene som skal brukes i kirker og private hjem, blir innviet av presten i kirken. Ikonet skal gjerne stå i kirken i 40 dager før innvielsen. Når ikonet er velsignet, kan man kysse det og tenne lys ved det. Ikonene blir ikke tilbedt, men æret. For de ortodokse er det en stor forskjell. Bare Gud kan tilbes, mens hellige personer, hellige symboler og gjenstander, blir høyaktet eller æret. Tanken er at den ære som vises symbolet eller ikonet, peker hen til den sak, hendelse eller person som blir fremstilt.

Hentet fra Torstein Tollefsen, Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum 2000, s. 9-12. Underoverskriftene er redaksjonelle tillegg.

 

Nettressurser

Cappelen Damm