Hva kjennetegner en god dialog?

"Alle er for det. Alle sier at de ønsker dialog - med sine barn, elever, ansatte, kunder, motstandere." Dette skriver Inge Eidsvåg i en artikkel om dialog i Samtiden 4/2002. Men hva er egentlig en god dialog? Nedenfor finner du et utdrag fra artikkelen der Eidsvåg lister opp kjennetegn på en dialog til forskjell fra en temperamentsfull debatt. Les utdraget. Læreboka gir ellers i innledningskapittelet tips til filosofisk samtale som har mange av de samme kjennetegnene som det Eidsvåg her kaller dialog (se oppgave 2 under). Egne oppgaver til slike samtaler finner du etter hvert kapittel. Dialog er også et tema i lærebokas siste kapittel Mangfold i vår tid.

 

Dialog eller debatt?

Inge Eidsvåg

Er dialog egentlig noe annet enn debatt? […] Mine erfaringer fra flere dialogprosjekter har vist meg at det er forskjeller. La meg peke på noen:Foto: Neville PyneFoto: Neville Pyne

1) Vi møtes til dialog med en ærlig vilje til gjensidig forståelse. Enighet er altså ikke målet. Dialogen er et partnerskap, der vi anerkjenner de andre som likeverdige mennesker. Med anerkjennelse følger respekt. Vår eneste hensikt er å belyse en sak og forøke vår innsikt. Til debatten møtes vi derimot som til kamp, der vår oppgave er å beseire motstanderen.

2) I dialogen forsøker vi å møte andre med åpenhet, vennlighet og omtanke. Dialogen både forutsetter og bidrar til å skape et trygt og inkluderende rom. I debatten har vi ofte et kjølig forhold til andre. Atmosfæren er preget av avstand og konfrontasjon.

3) I dialogen er det viktigere å forstå de andre enn selv å bli forstått. Det er viktigere å lytte enn å snakke. En innlevende og sympatisk lytting som springer ut av en ærlig vilje til å finne mening i de andres utsagn. En dypere forståelse ikke bare for deres synspunkter, men også for deres interesser og eksistensielle situasjon. I debatten lytter vi nok også, men da ofte for å finne svakheter og feil - for deretter å kunne angripe.

4) Dialogen tydeliggjør - debatten forvrenger. I dialogen skal den enkelte få tid og anledning til å forklare og begrunne sine standpunkt. Ingen skal måtte sprelle i den andres definisjonsnett. I debatten er det ofte den mest taleføre som både setter premissene og utlegger hva de andre egentlig mener. Nyansene forsvinner, og man klebes til synspunkter og holdninger man selv ikke står inne for.

5) I dialogen er vi prøvende, letende, ettertenksomme, selvkritiske. Samtidig søker vi å løfte fram og berømme de sterke sidene i de andres argumentasjon. I debatten er vi absolutte og ofte manipulerende. Vi utsteder skråsikre dommer, tendensiøse generaliseringer, urimelige beskyldninger.

6) Gjennom å lytte til de andre utvides vår horisont. Vi får et mer nyansert bilde av virkeligheten. Ved å lære mer kommer vi kanskje til å tenke annerledes. Vi kan til og med la oss overbevise om at vi har tatt feil, og våger å innrømme det. Det koster oss ingenting, for erkjennelsesgleden og respekten for det bedre argument er større enn forfengeligheten. I debatten blir vi stadig mer skråsikre på egne standpunkter. Alt som kan svekke dem avvises. Lydhørhet og innrømmelser forveksles med svakhet.

7) Dialog betyr ikke at vi skjuler eller oppgir vår egen identitet - eller at vi ukritisk godtar alt det de andre sier. Å gå rundt forkledt som hverandre er ikke noe ideal. Vi må være ærlige og tydelige, og vi må åpent våge å utfordre synspunkter vi ikke skjønner eller godtar. Men vi skal gjøre det på en måte som ikke skader andres integritet som mennesker. Det er meningene - ikke menneskene - vi skal kunne kritisere og ta avstand fra. Dette betyr at den ærlige og klargjørende dialogen ofte kan avdekke en avstand mellom synspunkter, som den uforpliktende "smalltalk" skjuler.

8) I dialogen søker vi alltid bedre løsninger - felles løsninger, hvis mulig. Det er alles ansvar å bidra til dette. Den svenske forfatteren Göran Tunström skriver et sted at hans bilde av en god dialog er bildet av hans mor når hun flettet loff i tre lange deigremser, som ble kastet ut og inn i hverandre. Et vakkert bilde! I debatten er vi derimot opptatt av å forsvare en løsning. Min egen.

9) Dialogen er en prosess som forutsetter god tid. I rommet mellom spørsmål og svar må det være plass for refleksjon. Det som er blitt sagt må få tid til å synke ned, berøre oss, bli gjennomtenkt. Å være gjester i hverandres sinn betyr at vi må trå varsomt. Debatten er ofte en "happening" med knappe tidsrammer. Der publikum er til stede, skjeles det til underholdningsverdien. Dess mer ekstreme synspunkter, dess kjappere og mer bombastiske utsagn - dess bedre underholdning. Og hvem vant?

10) Når dialogen stanser er vi alltid villige til å fortsette ved en senere anledning. Når debatten stanser, betyr det ofte slutten på videre kommunikasjon.

Disse synspunktene er verken nye eller originale. I Platons dialog Gorgias, skrevet for ca. 2400 år siden, drøfter Sokrates spørsmålet om talekunsten - og hva dens makt grunner i. Han sier at det er to slags overtalelse, "en som bringer mening uten viten - og en annen som bringer innsikt". Den som bringer innsikt handler om overbevisning og streben etter sannhet og rettferdighet. Bare den har krav på vår aktelse.

Gorgias er talsmann for en talekunst som kan gå i en hvilken som helst saks tjeneste: "- for det finnes ikke den sak som ikke taleren kan ytre seg med større overtalende virkning overfor en menneskemengde enn hvilken som helst fagmann. Så stor og forunderlig er denne kunstens makt." Sokrates nekter å godta dette. Han nekter å løsrive talekunsten fra moralen. "Talekunsten bør, som enhver annen ferdighet, alltid stilles i rettferdighetens tjeneste", sier han. En folketaler må ha "omsorg for at borgernes sjeler kan forbedres" - og uforferdet ha mot til å si dette "enten tilhørerne liker det eller ei".

I et levende samfunn trenger vi både overtalelsen og overbevisningen, både debatten og dialogen. Problemet er at det i dag bare er den tabloidiserte debatten som dominerer TV-mediene. To ekstreme synspunkter settes opp mot hverandre. Regien er dramatisk - med høy stemmeføring og store bokstaver. Dertil inngår grove påstander, kvikke svar, harselerende karakteristikker og en provoserende programleder. Det blir frisk underholdning. Men blir vi klokere?

Kan dialogen brukes i et TV-program? Kan vi se for oss en gruppe forstandige mennesker som møtes i ærlig søken etter større innsikt om et tema? De har god tid, atmosfæren er trygg og fordragelig, tonen preget av saklighet og grundighet, innlevelse og engasjement, humor og varme. Samtalen ledes av en kunnskapsrik, dempet og spørrende programleder.

Er et slikt program mulig? Ville det fått seere?

Oppgaver:

1.)    Hva er de viktigste forskjellene mellom debatt og dialog, slik Eidsvåg ser det? Er du enig i beskrivelsen av hvordan debatter foregår i mediene i dag? Prøv å oppsummere Eidsvågs syn på dialog i tre hovedpunkter. Har du selv opplevd å være i en samtale som dette?

2.)    På side 12 i læreboka (og bakerst på s. 368) er en oppsummering av viktige kjennetegn ved den filosofiske samtalen. Sammenlign med Eidsvågs syn på dialog. Hva er likt og hva er forskjellig?

3.)    Noen spørsmål bør først og fremst gjøres til gjenstand for debatt, ikke dialog. Diskuter påstanden. Hva slags spørsmål er i så fall det?

4.)     Ta opp følgende tema i klassen: "Religion - et tilbakelagt stadium for menneskeheten eller en grunnleggende side ved det å være menneske?" Del klassen i to, planlegg og gjennomfør henholdsvis en debatt og en dialog om dette spørsmålet. La minst to elever med ulike meninger innlede og la læreren eller kanskje en elev være ordstyrer. Innlederne bør avklare hva de mener når de snakker om "religion". Oppsummer erfaringene i samlet klasse etterpå.

 

 

 

Cappelen Damm